I det fri

En søndag i januar hoppet jeg på skibussen til Mylla for å gå hjem. Planen var å finne noen av de mest bortgjemte og fineste løypene Marka har å by på.

Som småbarnsfar er jeg vant med å stå opp relativt tidlig, men å stå opp tidlig også på en søndag føles der og da noe meningsløst. Det hjelper litt da jeg kommer til Oslo S og får meg en kaffe, mens jeg spiser dagens første niste og venter på at skibussen skal komme.

Jeg studerer kartet og småprater med sjåføren på vei oppover Hakadalen. Vel fremme ved Myllsdammen napper jeg skiene ut av bussen, starter GPS-en og småjogger bort til løypa. Andre starter å smøre ski, mens jeg kjenner en viss tilfredsstillelse av å ha snurt skiene kvelden før. Er du nysgjerrig på å følge turen på kart, finner du kart og rute nederst.

De fleste ser ut til å velge løypene vestover på vannet, mens jeg har en annen plan. Oppover. Fra Myllsdammen går veien til Bislingen fjellstue og herfra kommer man videre over Bislingflaka. Bislingen fjellstue er nedlagt og veien brøytes ikke, dermed er det kjørt skispor. Fra ca. 500 moh. går det de neste par kilometrene opp til ca. 700 moh. på Bislingflaka. Jeg får raskt varmen, men passer på å holde farten nede. Ingen grunn til å svette og bruke for mye krefter allerede nå.

Snart står jeg foran Bislingen fjellstue. Den er et trist syn og burde rives. Hele det gamle anlegget burde saneres slik at naturen med årene kan ta området tilbake.

Bislingflaka kalles gjerne Nordmarkas tak og har glissen furuskog som Theodor Kittelsen ville forelsket seg i. Her er det observert rype, noe man ikke finner mange andre steder i Marka.

Jeg labber forbi Bislingen fjellstue og går over selve Bislingflaka. Om området kvalifiserer til å bli kalt Nordmarkas tak, vet jeg ikke, da skydekket henger lavt og utsikten er null. Men vakkert er det uansett. Jeg tar meg tid til å nyte naturen og betrakte de snødekte trærne og alt rimet som den fuktige luften har ført med seg.

Ved Venehaugane tar jeg inn på Formo-løypa. Løypa er oppkalt etter den gamle langrenns- og orienteringslegenden Ivar Formo, som omkom i Nordmarka julen 2006. Han skal ha elsket denne løypa, som da var upreparert, men som Mylla Løypeforening som Formo var med å starte nå preparerer.

Så skal jeg nedover. Men først på med skalljakka. Ingen grunn til å bli kaldere enn nødvendig på veien ned. Alle høydemeterne som ble tatt inn, slippes nå ut på veien ned til Gjerdingen, helt til jeg står ved Syljuseterhytta. Det naturlige veivalget her ville vært å følge løypa over Gjerdingen og videre mot Katnosa. Jeg, derimot, har tenkt meg en annen vei. Vestover.

Fra Gjerdingen går det oppover igjen. Jeg går opp Kalvedalen og tar til venstre mot Tverrsjøen. På tide med litt vann og en nøttebar. Ute på Tverrsjøen tar jeg igjen til venstre og går rett sørover. Her møter jeg dagens første skuterpreparerte løype, noe som er litt av hensikten med dagen. Først kommer jeg til Skarvvannet, og jeg blir stående og betrakte Pershusfjellet i vest. Det er en vegg og jeg forstår godt hvorfor den lange ryggen er en attraktiv tur i seg selv på sommerstid.

Så kommer jeg ned på Pershusvannet. På alle vannene er det en del overvann, men jeg er heldig og slipper unna is i rubben. Midt ute på Pershusvannet går jeg også inn i Spålen-Katnosa naturreservat, et av de største naturreservatene i Marka og av mange regnet som selve indrefileten av Marka. Det er vanskelig å være uenig. Området langs vannet har store kampesteiner og spredt furuskog, og det slår meg at det kan være et fint turområde om sommeren.

Løypa fortsetter videre ned på Finntjern, før den kommer til Finnstad. Plassen er en av de eldre i Marka og ligger isolert til, uten vinterbrøytet vei. Jeg finner plassen svært sjarmerende og blir stående på tunet og ta litt vann og enda en nøttebar. Dunjakka kommer på, så jeg holder varmen der jeg står og betrakter de fine husene på gården. Plassen ligger vakkert til ned mot vannet.

Fra Finnstad fortsetter turen sørover. Løypa går umiddelbart inn i tett, gammel granskog og snirkler seg mellom trærne, før den plutselig faller kraftig ned mot Finnvannet. Jeg tar det pent i utforkjøringen. Ingen grunn til å stifte nærmere bekjentskap med noen av grantrærne. Tre mot tre i en kamp jeg er dømt til å tape. Nede på Finnvannet er det stille. Helt stille. Lengre unna sivilisasjonen er det knapt mulig å komme i Marka.

Løypa går videre ned den trange dalen fra Finntjern til Spålen. Her har jeg aldri gått før, men jeg tør påstå at dette er noen av de flotteste løypene i Marka. Jeg har en liten liste med favoritter, og noterer meg denne med det samme. På hver side av dalen reiser fjellveggen seg opp og på toppen står høye graner. Jeg føler meg liten der jeg går og nyter stillheten. Jeg venter bare på at trollet skal vise seg.

Men før jeg møter trollet står jeg i Spålens østre ende. Rett frem går løypa over Sandbekkmana, en løype jeg har gått før og som også står på listen over favoritter i Marka. Men i stedet for å gå videre sørover over Sandbekkmana til Sandungen, går jeg nok en gang vestover på Spålen.

Ute på Spålen blir jeg tatt igjen av to kvikke karer som lett og ledig staker forbi meg. De på skøyteski, jeg på smøreski. Ingen grunn til å prøve å henge for å få noen «gratis» meter. Så forlater jeg Spålen og tar fatt på bakkene opp mot Langtjern. Etter et par hundre meter tar jeg igjen gutta med skøyteskiene. Det er ikke lett å skøyte et skuterspor i motbakke, så jeg har fordelen og forsvinner opp bakken.

Rett etter Langtjern tar jeg skuterløypa til venstre, rett sørover. Løypa går i vakkert terreng langs Langtjernbekken, og før jeg vet ordet av det står jeg i Bleiksjøens vestende. Jeg går opp til den maskinpreparerte løypa og finner frem dunjakka, litt vann og enda en nøttebar. Jeg er sulten, men det er ikke langt til Kikutstua. I hvert fall ikke i hodet mitt. Mens jeg står der kommer de to kvikke karene på skøyteski. Der jeg har gått skuterløypa rett sørover, har de gått den maskinpreparerte løypa som tar en omvei retning Storflåtan. De ser på meg med et blikk som gjør at jeg må le, som om de lurer på hvordan i all verden jeg kom hit så raskt.

Etter pausen skal jeg nok en gang følge en skuterpreparert løype. Jeg tar løypa sørover mot Vesleflåtan, og jeg har knapt kommet vekk fra den store løypa før store elgspor har gått i min løype. Det er mye elgspor her. Har de betalt medlemskontingent til Skiforeningen, mon tro? Eller er de æresmedlemmer på livstid?

Ute på Vesleflåtan tar jeg til venstre, retning sør-øst og over Vesleflåtan retning Langlia. Dette er en løype jeg har gått før og som er et veldig fint alternativ til den maskinpreparerte løypa om Butleren. Jeg kommer til Rumpa og krysser veien som går opp Kuvelia mot Oppkuven. Herfra går det igjen bratt utfor og før jeg vet ordet av det ligger jeg og kaver i snøen. Jeg er stø på beina, men i en krapp høyresving går det rett frem og rett på rumpa.

Etter en del kaving står jeg endelig på Svarten. Nå har jeg for alvor fått lukten av vaflene på Kikutstua. Bare ned til Langlia, over Fyllingen, og så er jeg der, tenker jeg. Men turen er fortsatt lang. Helt nede på Langlivannet er jeg tom for krefter og tom for smøring under skiene. Jeg gidder ikke gjøre noe med noen av delene, noe jeg senere angrer litt på. Fra Langlia er det fortsatt seks kilometer til Kikutstua. Jeg tråkker opp bakkene og kjører ned på Vestre Fyllingen og staker i trass rundt Smaltangen og videre til Fyllingen gård.

Svett og sliten spenner jeg av meg skiene ved Kikutstua. Jeg legger på ny smøring med én gang. Bedre å gjøre det nå mens jeg er varm, enn å gjøre det etterpå når jeg kommer ut i kulda igjen. Klokka har blitt såpass mye at den største folkemengden har gått videre. Køen starter først innenfor døra. Jeg har med fem skiver på nista og handler både vaffel med brunost, brus, kaffe og sjokolade. Alt går ned på høykant, sammen med resten av vannet. De har gode vafler, Kikutstua, det skal de ha. De har i det hele tatt god mat på Kikutstua, noe som var medvirkende til at jeg la 40-årslaget mitt dit i fjor.

Etter en drøy time var kreftene tilbake og jeg var klar for den siste etappen hjem. Fra Mylla hadde jeg gått nærmere 40 kilometer. Nå gjenstod de siste 13. I stedet for å gå Bjørnsjøen eller Damtangen, gikk jeg tilbake til Fyllingen gård. Litt lat var jeg, og sparte noen krefter ved å stake fra Fyllingen gård til Tømtevelta. Planen var å gå det jeg kaller «bakveien» hjem. Det vil si de mindre løypene øst for de store transportløypene der de fleste går. Mindre trafikk og morsommere løype.

Da jeg staket over Vestre Fyllingen var det begynt å skumre, og da jeg kom til Glåmene var det på med hodelykten. Glåmene er alltid fint, et av de vakreste områdene sør for Kikut. Fra Glåmene tok jeg løypa rett sørover mot Myrås, en av de finere løypene i denne delen av Marka. Jeg snirklet meg forbi Blankvann og Slakteren og Nordmarkskapellet, før jeg ved Rundmyr traff den store løypa. Herfra er det transportetappe til Tryvann, i det hele tatt en kjedelig løype.

I bakkene opp fra Bjordammen mot Tryvann, fortsetter det jeg kaller «bakveien» opp til Hyttli. En meget morsom løype, i hvert fall hvis man kommer motsatt vei. Denne veien, derimot, er mer motbakke og litt mer kaving enn hva jeg har lyst på nå. Men jeg stikker inn løypa langs bekken fra Lille Tryvannet, passerer Tryvannsstua og tar lysløypa opp til Frognerseteren.

52,41 kilometer og 7 timer og 40 minutter senere er jeg ferdig. Ingen fartsrekord, men det var heller ikke hensikten. Det har vært en fantastisk tur gjennom noe av det beste av det Marka har å by på.

Publisert 09.02.18