I det fri

Det er sent på dagen idet vi forlater bilen. Vi spenner på oss skiene, tar på oss ryggsekkene og tråkker oppover det som er siste rest av en preparert skiløype. Vi er på vei til hytta. Foran oss har vi fem kilometer på ski, en tur vi har tatt utallige ganger før og som vi kan gå nærmest i blinde. (Strengt tatt har vi vel gjort det ved noen anledninger, i tykk tåke og tett snødriv…)

Det er fem plussgrader og en fet, doven sol henger i horisonten. Om et par timer er den nede, og vil etterlate et fargespill som er verdt turen i seg selv. Etter noen få titalls høydemeter bikker vi 1000 meter over havet og løypa flater ut. Vi blir stående og se på de lange skyggene og det varme lyset i kontrast med all snøen som fortsatt ligger i fjellet.

Vi er godt ut i mai. Etter påsken ser vi mange stenge hytta i påvente av sommer. Påsken markerer for mange overgangen mellom vinter og sommer, hvor vinteren avsluttes, selv om sommeren først starter et par måneder senere. Gjennom hele vinteren er fjellet stort sett godt befolket, men akkurat nå er det stille. Helt stille. Hvorfor velger folk egentlig å avslutte skisesongen etter påske?

Vi er på snaufjellet, men nyter luksusen av preparerte løyper. I hvert fall en stund. Til slutt har vi noen kilometer utenfor løype, før vi når hytta. Vi staker oss over de lange myrene. Selve det preparerte sporet er det lite igjen av, men den harde sålen gjør det lett å gå. Her og der passerer vi noen bekker som deler den preparerte sålen i to og som vitner om at det tross alt er vår.

Etter å ha forlatt det preparerte sporet, tråkker vi oss vei igjennom råtten ettermiddagssnø. Så sent på dagen har sola gjort sitt til at snøen kun bærer sånn passende. Jeg vet ikke om spennende er et passende ord, men i mangel av bedre lar jeg det beskrive følelsen av å gå på skare med ski og vente på at du faller igjennom.

Den første natten sover jeg dårlig. Vi har fortsatt vinterdyne, så det blir varmt. I tillegg står sola opp mellom fire og fem og varmer opp vårt østvendte soverom. Jeg «sover» til åtte. Trøtt og forvirret med bustesveis gir jeg mitt faste bidrag til frokosten: å lage kaffe mens Anne Siri lager omelett.

Under frokosten diskuteres det sedvanlige. Hvor skal vi gå og hvilke vanvittige påfunn har jeg tenkt å utsette nista for i dag? Frokost inntas, kaffe produseres til termos, niste smøres med leverpostei med rødbeter som det mest eksotiske. Det blir ingen lang tur, men det blir en fint tur, sola skinner fra skyfri himmel.

I motsetning til kvelden før, er snøen nå på morgenen fast som betong. Så tidlig på dagen er den hard og fin å gå på, siden det har vært minusgrader om natten. Da er det bare å labbe hvor man vil, gitt at det er snø. Vi veksler mellom å gå på ski og til fots over de bare rabbene, hvor eineren og vieren titter frem. Lukten av sommer henger over fjellet.

Etter å ha labbet akkurat passende lenge, finner vi oss en fin plass med utsikt. Det er nærmest vindstille, så det blir ikke vanskelig. Vi finner en plass i sola og takker oss lykkelige for at vi husket solkrem. Termosen kommer frem. Det samme gjør nista og heisann der lå det visst helt tilfeldig en Kvikk Lunsj.

Undertegnede har et mutert gen som går i vranglås av utsikt. Kikkerten kommer frem. Dermed kan Anne Siri si farvel til selskap den neste halvtimen. Hvor skal man begynne? Ser vi Gaustatoppen herfra? Nei, men Hallingskarvet ser vi. Og Reineskarvet. Og Hardangervidda. Og Norefjell. Og Vassfaret. Og så videre.

Nista inntas til slutt. Det samme gjør kaffe og Kvikk Lunsj. Obligatorisk på tur. Vi blir sittende et par timer og nyte utsikten, været, dagen og stemningen. Fjellet har en helt spesiell stemning på denne tiden av året. Fuglene har returnert og inntatt fjellet, og nå kvitrer de som besatt. Sammen med varmen kappes de om å drive vinteren tilbake for denne gang.

Etter å ha innsett at vi blir seende ut som kokt hummer hvis vi sitter lenger, spenner vi på oss skiene og returnerer til hytta. Det er utpå ettermiddagen og de øverste centimetrene av snøen er bløt og er perfekt som styresnø. Nedover fra toppen vi satt på er det bare å styre skiene hvor man vil og gli trått avgårde på det våte klisterføret.

Vel tilbake på hytta trekkes stolene ut på terrassen. I kjøleskapet står det en kald øl. Aviser medbringes. Hummerfargen forsterkes med noen ettermiddagsstråler fra sola.

Igjen, hvorfor velger folk å avslutte sesongen etter påske?

Publisert 26.05.15