I det fri

Det er noe eget med Oppkuven, altså. Det er det. Går det for lang tid mellom hvert besøk, kjenner en jeg viss form for indre uro. Et ønske om å hilse på urskogen igjen.

Slik var det også denne fredagen, den første dagen i november. Halvmotivert og litt lite forberedt, gjorde jeg meg allikevel klar for langtur fra Sørkedalen. Jeg lager havregrøt. Finner frem en haug med energibarer. Blander sportsdrikk i løpevesten. Finner frem klær og sko og utstyr. Titter litt på kartet. Titter litt i kikkerten. Langt der borte ser jeg Oppkuven. Oppkuven ligger langt vekk fra alt. Og det er nok en av de mange årsakene til at jeg liker Oppkuven. Ikke fordi det er nærme og lett tilgjengelig, men fordi det ikke er det.

Klokken har dratt seg over ti i det jeg parkerer bilen på Sagtomta ved Skansebakken i Sørkedalen. Til tross for at solen skinner fra skyfri himmel i dag, er det fortsatt en rå skygge ved parkeringsplassen. På denne tiden av året kommer ikke solen høyt på himmelen, så da blir det slik.

Jeg spenner på meg løpevesten. I den har jeg kart og kompass, mat, drikke, skiftetøy, sportsteip og gnagsårplaster. Så løper jeg av gårde. Jeg passerer Heggelielva og er her ved turens desidert laveste punkt. Fra Heggelielva omtrent 166 meter over havet, går det nå én vei: Opp! Oppkuven bærer sitt navn med rette. Foran meg har jeg drøye 10 kilometer før jeg står på toppen 704 meter over havet.

Jeg passerer Lyse-gårdene og løper Gamle Heggelivei mot Lysedammene, og om ikke lenge passerer jeg Nedre Lysedammen. Demningen er intakt og vannspeilet står høyere enn da jeg var forbi sist. Ved den vakre Midre Lysedammen brytes idyllen av en varebil hvor det lempes ut kasse på kasse og over på demningen. Jeg løper videre retning Smedmyrkoia, og ganske straks står jeg på trappa og betrakter en hodeskalle som noen har plassert der. Tipper det er etter en rev. Jeg drikker litt. Tar meg en bar. Så løper jeg videre, vel vitende om at det er nå motbakkene begynner.

Fra Smedmyrkoia blir det brattere. Denne gamle veien til Heggelivannene er vakker og pent oppbygget, der den ligger i den mørke skyggen av Gopletjernåsen. Jeg passerer avstikkeren til Nye Heggelivei og tempoet må ned.

Ikke lenge etter tar blåstien av. Først mot Korsbekkhytta, som jeg drar innom. Den er velholdt og velbrukt og akkurat nå nyter den solen før den forsvinner i Gopletjernåsen. Jeg fortsetter stien og havner straks på Nye Heggelivei som krysses. Herfra er det 3,5 kilometer motbakke på blåsti til toppen. Jeg samler krefter og gyver løs på motbakkene.

Etter å ha løpt grus så langt, er det en befrielse å løpe sti igjen. Grus er raskt, men kjedelig og byr på færre naturopplevelser. Sti er vått og knotete og langsomt, men så uendelig mye vakrere for den som liker å nyte det som ikke er tilrettelagt. Jeg klatrer nordover på Lysebråna. Den er bratt og stedvis må jeg ned i gangfart. Jeg treffer en fyr med hund på vei sørover. Vi hilser og begge stusser nok på hva vi begge gjør her en fredag formiddag.

Vest for Gjelleråsen ser jeg Grevehytta mellom trærne. Jeg hilser og takker for sist. Denne mikroskopiske perlen av en hytte som dessverre står til nedfalls. Her spøker det, jeg har opplevd det selv. Eller var det hjernen som spiller sitt spill? Jeg løper videre og forventer egentlig å møte en gammel, krokete og litt skitten mann med stokk. Men jeg gjør ikke det. Greven har gått under torven for mange år siden.

Nå går det litt nedover mot sadelen mellom Store Oppkuvvatnet og Smeddalen. Kanskje den eneste utforbakken av betydning på vei til Oppkuven. Det er vått og knotete og jeg konsentrerer meg for å ikke gå på trynet slik jeg gjorde på forrige tur. Her oppe finnes ikke dekning, så det er praktisk og behagelig å holde seg på beina. Er lite sugen på å bli en norsk Ötzi i myrene under Oppkuven.

Straks etter står jeg i krysset der blåsti og skiløype møter hverandre. Her kommer den blinde skuterløypa til Oppkuven fra den langt mer trafikkerte løypa mellom Sørkedalen og Løvlia. Tidligere gikk det fra dette krysset en løype rundt Stuevassåsen, en tur jeg selv gikk med junior i pulk for fem år siden. I dag er denne løypa nedlagt. Herfra går det blåsti både retning Smeddalen og mot Store Oppkuvvatnet. Jeg, derimot, skal til Oppkuven. Og igjen går det — nettopp — opp!

Jeg klorer meg fast på alle fire, i vekslingen mellom gange og løping. Stien sikk-sakker seg oppover og sakte, sakte når jeg Såttjernet. Nå er jeg oppe på det øvre plattået rundt Oppkuven. Her er det små tjern, glissen skog og vakker utsikt. Jeg biter tenna sammen. Snakker høyt til meg selv for å hente motivasjon mot toppen. Det smerter i beina i det jeg treffer skiløypa de siste meterne før toppen. Jeg henter det jeg har og løper til topps!

Jeg er anpusten og gjennomsvett. Og selv om det er sol opplever vi i dag restene av uværet Jacob som herjet Vestlandet dagen og natten før. Det blåser som pokker! Jeg vrenger av meg vesten og trekker en tørr trøye utenpå. Det hjelper litt. Jeg trekker en bar opp av vesten og skal til å klatre opp i tårnet. Det er da jeg legger merke til det: Noen har tynnet skogen rundt toppen. Jeg stusser. Dette er naturreservat, og jeg har vanskelig for å tro at det er gitt tillatelse til å bedrive noen som helst form for hugst her oppe. Selv ikke tynning for et godt formål. Jeg er verken positiv eller negativ. Det er postivt at man holder sikten fra skogen fri, men å hugge i et naturreservat hører ingen steder hjemme. Er sikten dårlig får man heller skjøte på tårnet i høyden, det har ingen irreversible konsekvenser.

Heikampen

Sandungen og Kikut-massivet

Tryvannshøgda langt, langt der borte

Gyrihaugen foran Norefjell

Storflåtan og Ringkollen foran Vikerfjell

Gaustatoppen

Tårnet bestiges. Jeg titter. Tar bilder. Spiser. Bruker sikteskiven. Utsikten er fantastisk, men den er ikke spektakulær. Den er fantastisk fordi man er høyt og relativt sentralt i Marka, og således kan se langt og man får et overblikk. Men å stå på en gigantisk skogkledd kolle er ikke spektakulært. Det er langt til alt. Men det blåser. Jeg må ned. Jeg må videre for å holde varmen.

Trøyen går tilbake i sekken og jeg velger blåstien mot Kuvehytta i sør-vest. Opprinnelig hadde jeg tenkt meg nord-vestover den historiske skiløypa retning Bjørnstadputten, men jeg kjenner på knærne at de ikke spiller på lag i dag. Jeg har undermotoriserte knær som ikke er glad i for mye motbakke, i hvert fall ikke på én gang slik man får opp til Oppkuven. Nå forteller de meg at jeg kanskje bør redusere ambisjonene. Så da blir det slik. Men hvem var egentlig Gunnar?

Fra toppen av Oppkuven beveger man seg her ned i en skog som er av den helt spesielle sorten. Har du ikke vært her før, så anbefaler jeg at du tar turen. Du tror kanskje du har vært i skog, men du har ikke vært i skog før du har vært i urskog. Urskog er skog som aldri har vært hugget. Her finnes ingen spor av drift.

Oppkuven holder et av få steder i Marka med urskog. Her finner du gigantiske grantrær og trær i alle livets faser, fra de titter opp av mosen til de står som giganter mot himmelene, til de igjen slukes av mosen etter mange hundre år. På Oppkuven finner vi noen av Norges eldste grantrær, blant annet Gamla på Oppkuven som nå dessverre er død. Jeg besøkte henne med datteren min i bæremeis for 8 år siden.

Når det har gått opp må det også gå ned. Jeg klorer meg nedover til Kuvehytta som ligger flott til mellom Store og Vesle Oppkuvvatnet. Denne plassen hvor snøen ligger så lenge, og kulda holder sitt iskalde jerngrep gjennom vinteren. Herfra følger jeg skiløypa østover. Så tar jeg blåstien sør for Store Oppkuvvatnet. Det er hvite skumtopper på vannet, så heftig blåser det. Ikke lenge etter står jeg igjen i det samme krysset jeg passerte tidligere.

Jeg passerer jeg tvers over og styrer ned Smeddalen. Jeg kommer til Smeddalsveien. Den passeres og blåstien følges ned til blindveien som skal ta meg ned Stuevassdalen.

Jeg har ikke vært samtlige blindveier i Marka, altså. Jeg har ikke det. Men av dem jeg har tatt, så er kanskje denne min favoritt. Få steder i Marka gir meg følelsen av å bli iakttatt av ville dyr som ned Stuevassdalen. Til tross for veien er her stille og urørt. Ingen er her. Bortsett fra meg, da. Jeg har for så vidt vært her mange ganger før, til fots, på ski og på sykkel. Jeg var her senest i fjor, på en av mine innfallsrike turer.

Nå kjenner jeg at jeg har vondt i knærne. Jeg får ikke spesielt vondt av å løpe nedover, det er oppover som er problemet. Heldigvis går det mest nedover, men selv det minste snev av motbakke gjør vondt. Herfra og hjem veksler jeg mellom å løpe noen hundre meter og så gå noen titalls. Det er ikke spesielt vakkert å se på.

Stuevassdalen løpes ut. Jeg følger Nye Heggelivei under Hornet, før jeg skjærer over til Gamle Heggelivei og tar returen samme veien som jeg kom. Det går ned til Smedmyrkoia som fortsatt ligger i skyggen. Jeg tror faktisk aldri jeg har besøkt Smedmyrkoia i sol. Ved Midtre Lysedammen står det nå hele fem biler og jeg forstår at det er et film-team som filmer rundt vannet. Hvem kan klandre dem, her er det vakkert!

Nå er det bare meg og grusen igjen hele veien ned til Skansebakken. Jeg løper så langt jeg klarer, og tar gåpauser når knærne sier at jeg må. Nesten 25 kilometer senere setter jeg meg svett og skitten i bilen og gruer meg til hvordan jeg skal klare å komme meg ut av bilen igjen. Det blir nok med spett og jekk.

Publisert 04.11.24