I det fri

Jeg innser at jeg har kommet i den alderen hvor jeg har utviklet en langt fremskreden trang til å utforske fine utsiktsplasser, nedlagte skiløyper og dyrke andre sære Marka-prosjekter. Og på dager som dette, hvor jeg har fri fra jobben, står jeg fritt til å dyrke de sære interessene slik jeg selv vil.

Jeg har også blitt så gammel at kroppen min ikke trives med løpeturer på asfalt. Kanskje mest fordi jeg som gammel orienteringsløper synes asfalt er kjedelig og heller foretrekker sti. Sånn har jeg vel alltid vært, jeg er ikke asfaltens mann.

På en eller annen liste over ting jeg har hatt lyst til å gjøre, har det lenge stått «Løpe Marka på langs». På den samme listen står det også «Løpe ultraløp». Kombinerer man det jeg skriver over med disse to, fikk jeg det for meg at jeg skulle løpe Marka på langs som et ultraløp, altså lenger enn maraton. Utelukkende på sti. Alene.

Jeg har aldri løpt så langt før, og med tanke på begrensede muligheter for proviantering underveis, måtte det litt planlegging til hva gjelder mat og drikke. Plutselig befant jeg meg nede i et kaninhull hvor jeg hadde bestilt sportsdrikk, gel og barer mettet med sukker. Jeg hadde blitt «en sånn». En mann midt i livet som løper lange løp og er opptatt av sammensetningen av sukker i sportsdrikker og hvor man henter mest karbohydrater. Jeeezes. Det nekter jeg å innfinne meg med.

Tåken henger tykk over Tverrsjøstallen tidlig en morgen sent i oktober, i det svigerfar slipper meg av. Jeg har tatt bussen til Ringerike og så plukket opp av svigerfar for transporten opp til Tverrsjøstallen. Det blir en hyggelig tur med småprat og kaffe. Inne i bilen er det varmt og deilig. Ute er det 5°C og kald tåke. Dette virker jo som en fornuftig ting å gjøre.

Vel, det er bare å komme i gang. Fra Tverrsjøstallen får jeg raskt varmen opp Pershusfjellet. Denne vakre ryggen nord i Marka, med fantastisk utsikt som jeg dessverre ikke nyter noe av i dag. Men vakker er naturen her uansett, med kronglete furuer og små myrer.

Jeg er litt uoppmerksom og drar rett frem der stien gjør en S-sving. Mister litt høyde som jeg straks må ta inn igjen. Så går det nedover mot Finnstad.

Vel nede på Finnstad tillater jeg meg å dra over tunet. Denne plassen er en av de fineste i Marka, så jeg legger jeg så langt det lar seg gjøre alltid turen innom, gitt at det ikke er til sjenanse, selvfølgelig. Men på Finnstad er det i dag ingen hjemme. De eneste jeg treffer her er en gedigen flokk med trost. Jeg tar en bar. Titter på klokka. Seks kilometer. Kroppen føles fin.

Fra Finnstad skal jeg videre til Spålen. Jeg kunne valgt blåstien, men i stedet legger jeg turen rundt Aklangshøgda ettersom jeg aldri har vært den stien før. Jeg er glad i blåstier, altså, jeg er det, men jeg er enda mer glad i umerkdede stier. De skjerper konsentrasjonen litt. I stedet for å bare følge stien, fra merke til merke, må man sikre at man er på rett sti i rett retning.

Fra Finnstad dukker jeg umiddelbart inn i en granskog så tykk at jeg er sikker på at jeg ser The Nights Who Say «Ni!» blant trærne. Og ganske riktig, straks står de i stien og forlanger et buskas for at jeg skal passere. Greit nok, det er da den enkleste sak i Marka.

Om ikke lenge når jeg Finnerudseter. Denne gamle seteren dypt inne i hjertet av Marka, der det visstnok spøker så heftig at selv hardbarkede ateister flykter hals over hode i nattens mulm og mørke. Tåken henger tykk også her. Det er vakkert. Det er ikke bare godt vær som skaper god stemning. Tåken lager en ekstra dimensjon der man fokuserer på det nære og stemningen som ligger trolsk mellom trærne.

Jeg tar en avstikker ned til Spålen, der tåken henger tett over vannet, før jeg løper i retur til Finnerudseter og så tar stien som kalles Fagerligata retning Katnosa.

Denne gamle ferdselsveien til Fagerliseter som jeg tenker å følge. Kvelden før hadde jeg hyggelig besøk av Atle Graff på døra, som skulle overrekke et eksemplar av den nye boken sin «Nord på Krokskogen». I denne leser jeg om Fagerligata om flere møter med gjenferd og annet skrømt, om mennesker uten ansikt og med lysende tenner. Det legger jo stemningen for turen ned til Katnosa.

Men jeg ser ingen gjenferd, så det første jeg ser er Flåtastøen. Denne nydelige plassen vest for Katnosa ved utløpet av Spålselva. Jeg tar en runde bortom, så tar jeg litt mat og fyller vannblærene ved Thoenvadet. Jeg titter på klokka. 12 kilometer. Jeg titter på telefonen. Ingen dekning. Tryner jeg og slår meg her går det dager før noen finner meg. Greit å løpe ansvarlig.

Fra Katnosa går det videre opp til Fagerliseter, en blåsti jeg aldri har vært før, og ganske straks står jeg på setervollen. Plassen er fantastisk, men det er en skam at stedet står til nedfalls. Det ville ikke vært for ille om man i det minste tok vare på én bygning.

Fra Fagerliseter går turen videre retning Katnosdammen, denne fine hytta til Turistforeningen hvor vi har mange gode minner. Jeg tar en runde rundt på tunet. Ingen folk her heller.

Jeg løper videre mot Katnosveien, og her gjør jeg et forsøk på å finne stien som er tegnet på kartet vis-a-vis der stien går inn til Katnosdammen. Her er ingen sti. Kun et halvgammelt hogstfelt og masse kubæsj. Jeg sikk-sakker litt frem og tilbare for å finne stien, men nei. Den er blitt borte. Greit nok, jeg trekker ut mot veien og følger den et lite stykke, før jeg gjør et forsøk på å finne en annen sti som skal lede meg vest for Kjerkeberget. Ingen sti her heller. Men jeg finner skiløypa fra Katnosa til Sandungen, så jeg følger den. Det er bare teit, for alle som har gått i skiløyper om sommeren vet at de ofte følger myr og om høsten er myrene vasstrukne. Det går tregt og jeg bruker unødvendig mye krefter.

Etter en stund treffer jeg blåstien ned mot Sandungen. Den jeg egentlig burde tatt. Herfra går det nedover på steinete sti. Og ikke før har jeg sagt steinete, så snubler jeg og går seriøst på snørra nedover i steinura. Jeg faller så lang jeg er og slår meg kraftig på hofta, skulderen og den ene hånda. Jeg er klinete av gjørme fra topp til tå, og nå yrer det i tillegg om jeg ikke var våt fra før. Jeg reiser meg opp og kjenner på kroppen. Den er intakt og ingenting galt utover den umiddelbare smerten. Det var dette med å holde seg på beina, da. Heldigvis er jeg bare et par hundre meter fra Sandungen gård. Slikt skjer når man begynner å bli sliten og konsentrasjonen glipper.

Jeg løper videre ned til gården. Følger stien over elva og finner skiløypa. Har jeg lært? Nei, så jeg følger skiløypa gjennom noe klin før jeg endelig står ved Sandungssmalet. Her er jeg nesten halvveis. Jeg er sliten, men ikke bekymringsverdig sliten. Allikevel må jeg en tur i kjelleren og grave etter krefter for å komme meg opp alle bakkene over Kikut. Det går sakte. Farten går ned. Sakte, sakte flater det ut, før det går nedover igjen mot Kikutstua. Jeg var i området her i fjor.

Jeg nevnte at skiløypene er fulle av vann. Vel, blåstien er ikke mye bedre. Den er blitt en bekk. Jeg jobber meg nedover, og før jeg vet ordet av det står jeg ved bautaen for Løvenskiold. Endelig ved Kikutstua! 27 kilometer uten en skikkelig pause. Jeg tar inn på selvbetjeningen. Det er luksus. Tørt og varmt. Spiser. Drikker. Etterfyller blærene. Skifter Compeed og sportsteip. Ingen gnagsår noen steder. Det er bra, for mine nye VJ Lightspeed ga meg noen seriøse gnagsår under anklene før de var skikkelig innløpt.

Ute døra igjen er det kaldt som i graven. Det yrer, er mørkt på grunn av tåken og det må jobbes seriøst for å holde motivasjonen på topp. Igjen følger jeg skiløypa. Jeg skal helst følge sti, liksom. Fra Fyllingen gård er det allikevel uunngåelig å følge veien noen hundre meter, over Fyllingssmalet før jeg tar fatt på Middagskollen. Endelig ser jeg mot avslutningen på turen. Igjen må jeg i kjelleren etter krefter. Det blir en del rask gange oppover, men det er greit. Jeg passerer Sakariashytta og over til Glåmene. Her er like vakkert sommer som vinter. Kanskje det vakreste området sør i Nordmarka.

Jeg knoter meg til Kobberhaughytta hvor jeg trekker inn og fyller blærene for siste gang.

Neste stopp: Hjemme! 35 kilometer sier klokka. Jeg følger blåstien til Blankvannsbråten. Det begynner å skumre. Jeg tar en liten omvei om Studenterhytta på veien til Nordmarkskapellet, men ved Farmasihytta er det tomt. Jeg klarer ikke løpe lenger. Krampene i leggene har hengt med meg siden Sandungen, men nå er det tomt for krefter også. Jeg går over i en lite grasiøs stil som i beste fall minner om kappgang. Jeg stønner høylytt og støtter meg til trær i utforbakkene.

Ved Nordmarkskapellet tar jeg blåstien til Bjordammen. Jeg krysser grusveien og tar blåstien på vestsiden retning Tryvann. Her er jeg lokalkjent, så jeg finner noen hemmelige tråkk som ikke står på noen kart, og ikke lenge etter står jeg i krysset der den gamle skiløypa «Øvre Skomaker» møter «Nedre Skomaker». Førstnevnte er sti, så jeg tar den opp. Herfra går det bare én vei: Opp! Jeg skal opp ca. 80 høydemeter, så er jeg hjemme. Kjelleren besøkes igjen. Jeg tar den siste posen med gel, den med ekstra mye sukker. Herregud, den smaker crap! De andre var bedre.

Idet jeg «løper» inn på tunet hjemme står det en liten velkomstkomité og venter. 44,38 kilometer ble det. Jeg er sliten, men ikke ødelagt. Det blir en lang og varm dusj, etter å ha vært våt på beina fra første skritt. Så deilig middag og påfyll av karbohydrater og proteiner. Jeg anser meg som godt kjent i Marka når jeg på en tur som dette ikke trenger å titte på kartet én gang underveis, men tar det på husken.

Morsom tur, det frister jo litt å gjøre noe tilsvarende igjen. I hvert fall når man har fått turen litt på avstand.

Publisert 30.10.24