I det fri

«Kikut», sier de, og refererer som oftest til Skiforeningens populære storstue midt i Marka. Men stua heter mer korrekt «Kikutstua», for det er toppen bak som faktisk heter «Kikut». Nå som denne vesentlige detaljen er presisert, var det på tide å ta turen til — nettopp — Kikut. Eller, egentlig ikke. Mer om det senere.

Nord for Kikutstua ligger en åskam som strekker seg fra Kikut i sør-øst til Sandungskollen i nord-vest. Og på åskammen mellom disse ligger Porthøgda og Askehøgda, alle som perler på en snor. Titter man på kartet, og kanskje spesielt et 3D-kart, så ser man at åskammen er bratt, høy og smal. Man får nesten inntrykk av å gå på kanten av krateret etter en vulkan. Åskammen kalles ofte for Kikut-massivet, etter navnet på den første toppen i rekken, men dette navnet finner du ikke på noe kart.

En torsdag i september gjør jeg som jeg pleier når jeg har fri på torsdager. Jeg drar inn i Marka. Som oftest starter rekognoseringsarbeidet et par dager før. Kikker på kart. Kikker i kikkert. Søker litt på nettet. Litt rastløs, fordi det er så mange gode turmål å velge mellom. Men jeg har en liten liste som jeg skuler til, med ønsker for turer jeg har lyst til å ta. Turen til Kikut-massivet har ligget langt oppe på listen min i lang tid. Derfor var det på tide nettopp denne torsdagen.

Når det ikke er noe jeg skal rekke om morgenen, annet enn turen jeg har satt meg som mål, er jeg gjerne litt lat. Drikker kaffe. Kikker på kartet. Pakker utstyret. Smører nister. Fyller vannflaskene. Det går ikke så fort, og det er heller ikke meningen når man har fri. Med barn i huset, der tempoet ofte er et helt annet, er det deilig å bare bruke tid. I motsetning til når jeg for eksempel skal ta Marka-bussen, da alt er klargjort kvelden før, gjør jeg ofte disse forberedelsene samme dag. Jeg kunne sikkert også gjort det raskere, men igjen, ingen grunn til mas når jeg har fri. Klokken drar seg som oftest over ti før jeg kommer meg ut døra. Så også denne torsdagen.

Jeg setter meg på sykkelen. Planen er at den skal ta meg nesten til Kikutstua og så rett nordover Puttedalen helt inn til Vesle Sandungskroktjern. Jeg fiser ned til Frognerseteren, forbi Frønsvolltråkka og forbi Ullevålseter, helt til jeg står på demningen ved Skjersjødammen.

Jeg er kald, men herfra går det for det vesentligste oppover, så jeg skal nok bli varm. Mens jeg står her kommer åtte politifolk på hver sin motorsykkel. De stopper på dammen, så jeg spør hva de gjør i Marka på en deilig dag som dette. De lærer Marka å kjenne og om hvordan man tar seg raskt til de forskjellige markastuene hvis det blir behov for det. Jeg poengterer også viktigheten av at man er godt kjent med gjærbaksten til de forskjellige stuene, hvorpå de er helt enige og påpeker at det straks er på tide med pause.

Jeg tråkker videre. Langs Skjersjøen. Opp de seige og småkjedelige bakkene forbi Bjørnholt til Rådalshøgda, før jeg fryktløst kaster meg utfor monsterbakken ned til Smalstrømmen mellom Fortjern og Bjørnsjøen. Skjønt, kaster og kaster. Uansett hvor mye jeg hater å innse det, må jeg erkjenne at fryktløsheten i en alder av 46 år ikke er den samme som da jeg var 16. Og godt er det, jeg har da gått på snørra i utforkjøringer før. Litt mer forsiktig har jeg blitt. Men jeg nekter å bli gammel. Faen, jeg vil kjøre som en idiotisk 16 uansett. Så jeg gjør det, minus litt fratrekk for alder, frykt og hensyn til andre på veien. Strava gir meg ny PR (Personal Record), men det holder bare til å bli nummer 3030 ned bakken med mine 58 sekunder, nøyaktig 20 sekunder bak ledelsen. Jeg kjenner at det ikke bryr meg.

Nesten inne ved Kikutstua tar jeg ved Bonna rett nordover den blinde skogsbilveien opp Puttedalen. Denne har jeg aldri syklet før. Jeg har gått den mange ganger langs de delene av veien der skiløypa går. Som alltid er blindveiene langt finere enn gjennomfartsveiene. De er mindre brukt, så de gror til med gress og blir dermed mer stille og mindre støvete og støyete. Her treffer jeg ingen, tenker jeg. Men til min store overraskelse møter jeg en bil. Så passerer jeg to parkerte biler. Fåglarna vet hva de driver med. Jeg sjekker at de har kjøretillatelsen i orden, hvilket de selvfølgelig har.

Innerst på skogsbilveien, vest for det navnløse tjernet merket «497» på kartet, gjemmer jeg sykkelen i skogen. Jeg skifter fra sykkelsko til terrengsko. Jeg legger igjen hjelm og sykkelhansker, og tar med vannflaskene i sekken. Ellers går jeg bare rundt i sykkelbuksa, den er smidig nok og jeg sparer plass i sekken. Fra enden av skogsbilveien går det to ting: blåmerket sommersti og rødmerket skiløype. Førstnevnte går nordover og ned til Sandungssmalet, mens sistnevnte snor seg forbi Askeng og over Porthøgda til Kikut og ned til Fyllingen på den andre siden. Jeg har faktisk aldri gått denne løypa. Det er en skam. Den står på lista mi, den gjør det altså. Kanskje til vinteren.

Jeg starter med et par hundre meter på blåsti. Så går jeg skauleis langs søkket som går nord-øst for Sandungskollen, til jeg finner en plass der jeg kan krysse uproblematisk. Jeg finner kantareller som selvfølgelig skal med. Jeg finner blåbær som spises på stedet.

Så bruker jeg mine fineste orienteringsevner til å runde den kjedelige granåkeren under Sandungskollen med jevn oppstigning over sadelen nord-vest for Sandungskollen til jeg står i den blåmerkede stien som tar meg opp på åsryggen.

Rett vest for Sandungskollen bestemmer jeg meg for å gå skauleis til toppen. Jeg tråkker oppover mellom høye grantrær og gressvoller, helt til jeg står på toppen av åskammen, på sadelen rett sør for det høyeste på Sandungskollen.

Til min store overraskelse går det ingen sti her. Det går ikke en gang så mye som et lite tråkk. Ikke en muselort en gang. Jeg forstår snart hvorfor. Til tross for massevis av små, bratte steinknauser, er det vanskelig å finne den virkelig gode utsikten. I hvert fall ved første øyekast. Jeg tror jeg er innom samtlige knauser og alt jeg finner er restene av en død elg.

Jeg titter på kartet. Sandungskollen har faktisk en sekundærtopp i nord. Ikke stor, men den står nå tydelig på kartet. Så jeg traverserer dit. Og det er her man finner den beste utsikten på Sandungskollen. Gjengrodde rester av flere bål vitner om at andre nok har tenkt det samme, men at det ikke er hit folk flest trekker på sin tur over Kikut-massivet.

Det er flott her oppe! I nord ser man rett over til Oslos høyeste topp, Kjerkeberget på 631 moh. Vi ser Katnosfjellet og ned til Sandungen og Sandungen gård. Vi ser over til Sandbekkmana med den berømte skuterløypa som du selvfølgelig også skal gå. Bakenfor ligger Vikerfjell og Norefjell i det fjerne. Og bak trærne i vest troner kjempen Oppkuven.

Så bestemmer jeg meg for å tråkke sørover igjen. Finne blåstien. Og på veien forstår jeg jo hvorfor det ikke går mange folk nordover til selve Sandungskollen. Jeg inntok den enkelt fra vest. Men fra sør er den litt mer knotete enn hva folk åpenbart verdsetter. Det blir litt klatring og romstering, før jeg igjen står på sti. Blåstien virker ikke å være mye brukt, og det forbauser meg litt. Dette er et vakkert område, med flott utsikt, lett tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. Området tiltaler meg veldig. Det veksler mellom bratte, veldige steinknauser som er åpne og har god utsikt, til enger av gress og varmekjære treslag. Jeg minnes å ha lest at det har vært kulturlandskap her, altså beitemark for dyr. Og innslaget av varmekjære treslag kan forklare navnet på plassen vi straks kommer til, Askeng. Det er et område som er lett å like og det bærer preg av at folk har overnattet her. Det virker å være et godt valg.

Langs Askehøgda følger flere fine utsiktsplasser mot både øst og vest. Stedvis titter man ned kanten til Askeng og Askengtjern i øst, stedvis titter man over til Oppkuven og Krokskogen i vest. Og man ser Tryvannshøgda og Voksenåsen i sør.

Utsikten vestover er kanskje mest spektakulær, mens den kanskje er mer vakker mot øst. Etter ikke lenge kommer man til en plass som heter Porten. Stedet bærer sitt navn med rette. I den lange åskammen er Porten et slags skar mellom nord og syd. Hvis jeg har forstått historien rett, har Porten vært brukt som passasje for folk og fe som skulle over selve Kikut-massivet. Jeg har forstått det slik at gamle ferdselsårer fortsatt er synlig i sørhellingen av Porthøgda. Porten er bred og med våt myr som dekker bunnen. Jeg ser jo de utfordringene det kan føre med seg om vinteren, som kan ha vært medvirkende til at Skiforeningen ikke kjører løype gjennom selve Porten, men heller velger Vesle-Porten noen titalls meter lenger øst. I tillegg er det bratt ned i Porten, som krever at man kjører løypemaskiner rundt i sør. Jeg klatrer opp fra Porten og treffer straks skiløypa fra Porthøgda og Kikut.

Skiløypa følger jeg kun noen hundre meter. I søkket ned mot Kloppmyra dreier jeg mot nord-vest og holder høyden. Planen er å treffe sadelen ved utløpet fra Askengtjern og så gå opp til hytta som heter Askeng. Men på veien hit treffer jeg først på en gammel oppbygget vei. Liten. Gammel. Tilvokst. Ubrukt på lang tid. Hvem har anlagt den? Og hvorfor? Er den fra gammelt av, som en del av ferdselen over Kikut-massivet? Eller kanskje den er fra tiden det var dyr på Askeng? Eller er det bare fra skogsdrift i området? Jeg følger den flere hundre meter mot nord-vest, så blir den borte i terrenget og jeg tar meg tilbake til linjen skulle følge til Askeng.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg innbilte meg at Askeng lå litt mørkt til. Nede i skogen. I skyggen av Kikut-massivet. Dengang ei. Askeng ligger på en kolle bare 50 høydemeter under åskammen. Det har vært tynnet her og det er åpent, lyst og med fin utsikt mot øst. Plassen er åpenbart mye brukt. Det går en sti ned til bekken fra utløpet av Askengtjern og det er laget nye benker i grov gran. Det er lunt og varmt og jeg bestemmer meg for å ta resten av nista her.

Jeg titter på kartet. Bruker appene PeakFinder og PeakVisor til å forstå hva det er jeg ser i det fjerne. Jeg liker disse appene, for de hjelper meg med raskt å sette navn på horisonten. Men de kommer med en bismak. Hele gleden over å triangulere, titte, se på kartet og forstå terrenget tas bort. Her noen eksempler.

Jeg ser på klokka. Det er langt på dag. Beina må gå. Hjula må rulle. Fra Askeng går det en godt brukt sti ned til skiløypa som igjen tar meg ned til sykkelen. Jeg skifter i retur. Tråkker tilbake mot Bonna og videre langs den svært brukte «Ring 4» som denne runden rundt Kikutstua fra Oslo kalles. Opp monsterbakken. Forbi Bjørnholt. Skjersjødammen igjen. Her står valget for den late syklist. Skal jeg spare tid og tråkke alle bakkene i retur hjem retning Frognerseteren? Eller skal jeg ta den lengre og latere varianten ut forbi Sognsvann? Jeg har tid. Jeg velger det siste. Jeg sykler til Sognsvann. Jeg sykler Gaustadjordene. Jeg fiser ned Gaustadskogen forbi Rikshospitalet. Helt til jeg står på Gaustad stasjon og tar banen hjem. 55 kilometer og mange opplevelser rikere.

Publisert 28.09.23