I det fri

Sent på dagen en sensommerdag sent i september, plukker jeg opp min gamle barndomsvenn Tor på Vinderen i Oslo. Denne helgen skal vi gå Krokskogen på tvers. Men før det skal vi unne oss en bedre middag: take-away fra Billie’s Kitchen. Har du ikke prøvd det, så har du gått glipp av noe! Vi handler hver vår middag og tar den med oss. Vi kjører over Sollihøgda og hjem til mine svigerforeldre i Hole. Her møter vi svigerfar som kjører oss opp Krokkleiva og inn til Retthella.

Veien fra Kronprinsens utsikt til Retthella svinger seg gjennom terrenget, før vi først ser Retthelltjernet mellom trærne og så parkerer bilen i den lille lommen der stien opp til Retthella går. Selv om det er en stund til solnedgang, har solen allikevel for lengst gått ned bak trærne i vest. Vi laster sekkene på ryggen og idet den kommer på, innser jeg at jeg har vært i overkant raus med hva jeg har pakket med meg. Det er tungt. Og det ser i overkant jålete ut med take-away i poser der vi hopper fra stein til stein over sølepyttene innover stien.

Har du ikke vært på Retthella, eller Retthellseter som den også kalles, så har du gått glipp av noe. Denne plassen ligger sørvendt til nord-øst for Kleivstua, med sin lange slake setervoll der det antas å ha vært drift siden middelalderen! Og man forstår jo hvorfor. Beliggenheten er ikke spektakulær, men den er flott og man ser nedover dalen som i sin tur ender opp med å bli Lommedalen. I tidligere tider var det så mye som ti gårder som setret på Retthella, men den siste seterdriften tok slutt i 1972. I 1997 inngikk Hole historielag avtale med grunneierne om driften av Retthella, og de har ansvaret for vedlikeholdet, en jobb de skjøter godt. Langs stien opp til Retthella ligger også St. Olavs kilde, som strengt tatt ikke er en kilde, men en jettegryte som har kontinuerlig tilsig av vann.

Vi har vært så heldige å få husly på Retthella for en natt. Svigerfar følger oss opp. Vi ser over fasilitetene sammen og vi avtaler hvor vi legger den «lille» nøkkelen, så henter svigerfar den igjen i morgen, ettersom han uansett skal til skogs for å gjøre opp sin egen ved. Vi takker svigerfar for hjelpen og følget, og så er vi alene på Retthella. Det vil si, oss og huldra. Mørket kommer sigende. Det samme gjør tåka. Vi tenner parafinlampa og noen stearinlys. Vi fyrer i peisen. Spiser middagen. Drikker rødvin. Ikke rart sekken er tung. Vi blir sittende til sent på kveld, før vi kryper i soveposene i de alt for korte sengene. Jeg drar liggeunderlaget over kanten i enden, uten at det hjelper nevneverdig. Ute hører vi en hund bjeffe i det fjerne. Det er nok huldra sin.

Neste morgen våkner jeg rundt åtte. Ute er det fortsatt tåke tykkere enn grøt. Jeg finner frem litt mat og gjør klar kaffe, så våkner også turfølget på det andre rommet. AeroPress-en er med. Min favoritt for å brygge kaffe på tur, med mindre vekten skal tynes til et absolutt minimum. Liten og kompakt brygger den en stor og god kopp kaffe til én person. Vi drikker kaffe. Spiser. Pakker og rydder oss ut. Legger nøkkelen på avtalt sted, og idet vi tråkker oppover setervollen er tåken i ferd med å lette. Tåke rundt. Blå himmel opp. Et klassisk syn.

Fra Retthella følger vi den blåmerkede stien langs kanten av Krokskogen, retning Mørkgånga. Det er vått i terrenget. Uunngåelig etter denne sommerens regnskurer, og senest det som har kommet de siste par dagene. Det pipler vann overalt. Normalt velger jeg joggesko og turbukse der jeg kan, også selv om jeg blir litt våt. Men i dag er det skallbukse og fjellstøvler som gjelder. Utenpå blir det møkkete og vått opp til knærne. Om litt krysser vi også traseen hvor det går skiløype om vinteren. En perle av en skuterløype snirkler seg fra Retthelltjernet og hele veien rundt Gyrihaugen til Løvlia. Har du ikke gått den så skal du putte den høyt på listen over løyper du skal gå.

Første stopp er Pipesteinen. Jeg har aldri vært der før, så jeg følger svigerfars anvisninger. «Ti minutter etter at du passerer Lårviktjern tar du til venstre på blåmerket men uskiltet sti!» Det er ikke til å ta feil av. Har du ikke vært ved Lårviktjern før, så anbefales det å ta en tur bortom hytta som ligger på vestsiden av tjernet. En perle av de sjeldne, her med et bilde fra en skitur vi gikk for noen år siden. Det har etter min forståelse vært litt kronglete å ta seg frem til Pipesteinen tidligere, men nå er det merket og tydelig sti. Pipesteinen er en steinformasjon som ganske enkelt ligner på en gigantisk pipe. Kanskje 20 meter høy og mulig å klatre hvis man har utstyret til det. Vi kommer til kanten av skogen og et enormt tåkehav åpner seg under oss. Her oppe har tåka gått, der nede ligger den enn så lenge. Men pipesteinen og alt i høyde med oss selv ser vi godt. Synet er spektakulært.

Tilbake på stien følger vi omtrent samme trasé som skiløypa frem til Rennedalen. Her skiller vi lag og vi går igjennom den trange og ville Rennedalen mot nord-vest. Hist og her tar vi utstikkere ut til kanten av skogen, og ser utover tåka som nå er i ferd med å lette. Det er nesten enda mer spektakulært når tåka åpner seg slik. Ikke lenge etter står vi i Skardet. Dette er en av de gamle hovedferdsårene over skogen, også i dag. Her står vi nøyaktig på vannskillet. Vann som faller til venstre renner ned i Steinsfjorden og Tyrifjorden og videre ut Drammensvassdraget. Vann som faller til høyre renner hele veien gjennom Krokskogen ut Lommedalen og gjennom Sandvika til Oslofjorden. Vi, derimot, fortsetter mot Mørkgånga.

Jeg våger påstanden at Mørkgånga kanskje er et av de mest spektakulære stedene i hele Oslomarka. Langs hele Krokskogen går en svært høy og bratt fjellkant som det kun er mulig å komme opp eller ned et par steder. Mørkgånga ligger i naturreservatet med samme navn og er et dypt skar i fjellet. Min forståelse av geologien her er at det er en sprekk i de underliggende lavaplatene, der de opprinnelige massene har blitt vasket ut med tiden og som nå gjør det mulig å gå opp og ned. Jeg har selv vært opp her flere ganger, og det er bratt og følger man ikke med så risikerer man å få stein i hodet fra turfølget foran.

Fra kanten av Mørkgånga er det flere titalls meter rett ned. Selv er jeg ikke spesielt glad i høyder, så jeg holder meg til benken som er satt opp til minne av en ung mann som falt ned og døde akkurat her for tre år siden. For sånn er det her. Faller du ned, så dør du.

Det tusser av folk rundt Mørkgånga. Det forstår jeg godt. Klart og deilig høstvær og nå er all tåka borte. Vi fortsetter forbi Migartjern retning Gyrihaugen. Skal du først til Mørkgånga, så skal du til Gyrihaugen. Der jeg mener at Mørkgånga kanskje er det mest spektakulære stedet i hele Oslomarka, så mener jeg tilsvarende at Gyrihaugen har Oslomarkas beste utsikt. Jeg har definitivt ikke vært på alle Oslomarkas utsikter, men jeg har vært på så mange at jeg inntil videre hevder at dette er den beste. Til Gyrihaugen går det bratt opp og så står man der, med omlandet for sine føtter.

I sør ser man Kolsås og Oslofjorden. Man ser over til Finnemarka. Langt der nede ligger Steinsfjorden og Tyrifjorden, med sine holmer og øyer. Bak ligger Ringerikes kulturlandskap og i det fjerne troner Norefjell og Vikerfjell. Mot nord ser man Ringkollen og snur man seg innover mot Marka ser man Oppkuven ruve i det fjerne, og man ser Løvlia. Og apropos Løvlia. Det er dagens lunsjmål. Vi er litt sent ute. Beina må gå.

Men før vi går må vi snakke litt om Forsvaret. Det er vanskelig for meg å skrive noe rasjonelt om Forsvarets aktiviteter her oppe på toppen av Gyrihaugen, så bær med meg gjennom et avsnitt som er så trist at det er helt ufattelig. Forsvarets opprinnelige plan var å bygge et radaranlegg på toppen av Gyrihaugen. For å få til det, skulle det anlegges vei til toppen! Tiltaket ble møtt med massiv kritikk fra flere interesseorganisasjoner som jeg er medlem av. Veien ble anlagt til store protester, men så — når veien stod ferdig — så viste det seg at stedet visstnok ikke var egnet for radaranlegg allikevel. Veien var anlagt, som et stygt og skjemmende sår gjennom den vakre naturen på østsiden av veien, og selve toppen av Gyrihaugen er sprengt i to nærmest som et kakestykke. Katastrofen er total! At det er mulig å være så udugelig er for meg ubegripelig, og jeg er av den oppfatning av at noen må gå. Se på denne videoen:

Jeg er oppriktig lei meg når vi tråkker veien ned for å se på inngrepet. Det er ikke et lite inngrep heller. Der normale skogsbilveier kanskje har plass til en bil i bredden, kan man fint få to biler i bredden opp her. Faen, jeg er forbanna! Og lei meg.

Noen høydemeter senere tar vi av fra veien og fokuset flyttes sakte over på naturopplevelsene igjen. Vi kommer ned til Lommegården og vi klarer akkurat å hoppe over Lomma uten å ta av oss på beina. Dette er noe av de innerste kildene til Lomma som renner ut i Lommedalen og Sandvika.

Herfra skal vi gå under en kraftledning helt til Løvlia. Den er ikke vakker, men området er fint. Ikke lenge etter går vi gjennom porten til Løvlia, til en fortjent lunsj. Det er sent på dagen og vi er sultne. Utvalget er ikke stort, men det er godt. Skolebolle. Kanelsnurr. Vafler i mengder. Tor tar seg en øl. Kaffe. Cola. Solo. Sjokolade. Vi bruker anledningen til å lade telefoner. Sitter i vinduet og nyter varmen. Burde sittet ute, men det blir nok friluft i dag. Nå nyter vi bare varmen i karmen. Vi sitter på Løvlia kanskje halvannen time, før vi innser at det er på tide å gå videre.

Fra Løvlia følger vi blåstien sørover. Den snirkler seg rundt skiløypa mot Dammyra, før den tar av mot sør-øst omtrent sammen med skiløypa over Kusteintjern. Om ikke Lomma var stor, så er derimot Fjerdingsbekken som renner ut av Nibbitjern det. Vi leter litt etter en plass å hoppe over.

Så tråkker vi videre i terrenget der nevnte skiløype går som et skuterspor om vinteren. Jeg nevnte tidligere skuterløypa langs kanten av Krokskogen, rundt Gyrihaugen til Løvlia. Denne, derimot, bør du kanskje ha enda høyere på listen din. Her går vi gjennom Krokskogen naturreservat, et av de større naturreservatene i Oslomarka. Terrenget veksler mellom dype søkk og kløfter og skrålier der grankjempene bor, til de åpne kollene med furuskog og utsikt fra toppene. Variasjonen tiltaler meg.

Opprinnelig var planen å følge den blåmerkede stien retning Kustein, og så gå skauleis sørover retning Kusteintjern og Bærumskollen. Imidlertid er det så mye vann i terrenget at jeg for lengst har slått fra meg tanken. Dagen er på hell. Vi må finne leirplass for dagen. Det nord-sør-gående høydedraget som utgjør Kustein er et flott område med masse småknauser med kronglete furuskog hvor man har god utsikt. Vi vurderer muligheten for å finne oss en plass i høyden.

Oppe på Kustein kikker vi oss omkring. Utsikten er fantastisk. Gyrihaugen og Løvlia mot nord-vest, med Norefjell i bakgrunnen. Oppkuven mot nord-øst. Gråberghaugen og Brennåsen mot øst. Kjerkeberget og Søttjernberget i sør.

Men, som du ser av videoen under, så kommer det et vær i nord. Jeg trodde jeg hørte torden tidligere, men avfeide tanken med at det nok heller var et fly. Men nei, da. Det er tordenvær, og det kommer hitover.

Vi nyter utsikten og dagens siste solstråler på Kustein, før vi bestemmer oss for å ofre utsikt og fantastisk natur til fordel for en mer sikker leirplass lenger ned. Fra Kustein er det kun 500 meter og 100 høydemeter ned til Mellomdammen, demningen som skiller Nordre og Søndre Heggelivann. Vi slipper oss nedover mens vi ser på været og nyter utsikten, og så blir det brattere og brattere helt til vi er nede. Det går en skogsbilvei inn hit fra øst. Kanskje ikke den mest sjarmerende leirplassen, men det er fint ved vannet.

Planen er å sove i telt, mens Tor skal sove i hengekøye. Jeg har akkurat fått opp teltet og Tor starter på hengekøya idet vi kjenner de første regndråpene. Jeg har et bittelite Helsport Ringstind 2 som er best egnet for én.

Men akkurat nå drar vi ut hvert vårt liggeunderlag i teltet idet himmelen åpner seg. Det velter ned. Og det lyner og tordner. Det blinker hvitt i teltduken, og rett etter skraller tordenet over Oppkuven på sin vei sørover.

Tja, det var vel ikke helt dette vi hadde tenkt oss. Rett nok stod det 0-0,2 mm nedbør på Yr, men en skyllebøtte og torden hadde vi ikke sett for oss. Nå lå vi rett ut i teltet og ventet. Det gikk kanskje et kvarter, så ble det stille like raskt som det kom.

Vi ventet til det sluttet å regne helt, så beveget vi oss ut. Flott, dette ville jo gjøre fyringsjobben enklere. Alt er klissvått. Da er det bare å gjøre jobben med bålet grundig. Vi finner bjørkenever og legger nederst. Så noen grankvister på tykkelse med fyrstikker. Mange slike. Så noen litt tykkere grankvister. De er våte utenpå, men tørre inni. Vi sanker mye ved så vi har noe å mate bålet med. Ikke bare må vi få skikkelig fyr, men vi må også sikre at bålet først kan fordampe vannet fra veden før den kan ta fyr. Jeg tenner en fyrstikk, men kløner det til ved at bjørkeneveren er pakket litt tett. Det slokner. Selvtilliten min får seg en knekk. Jeg romsterer litt rundt så det blir mer luft. Tenner en fyrstikk til. Og denne gangen fyrer det skikkelig. Sakte, sakte brer ilden seg. Fra neveren til kvistene. Det går sakte på grunn av vannet som skal fordampes. Men det fyrer. Kvistene tar fyr. Så de litt tykkere grenene. Og slik, sakte men sikkert, får vi i gang et svært godt bål for kvelden.

Når bålet går av seg selv, er det på tide med middag. Der vi var jålete på maten i går, er vi desto mindre jålete i dag. Vi har hver vår pose med Real. Jeg har nevnt det før, at Real smaker 80 % Real og 20 % det som står på pakken. Men det er lenge siden sist jeg spiste Real, og da er det godt. Som vanlig har jeg litt godt med vann oppi posen, nesten så den går over til å bli suppe. Da metter den mer og man får i seg godt med varm mat. Tor fisker frem sjokolade til dessert. Vi drikker rødvin. Igjen. Kostholdsrådene får ta seg en pause denne helgen. Slik sitter vi rundt bålet. Den gode samtalen alle snakker om. Stillheten. Mørket. Klokken passerer midnatt før vi kryper i soveposene. Tor fikk til slutt opp hengekøya og jeg breier meg i teltet. Men jeg må se om liggeunderlaget mitt lar seg reparere, for det lekker luft, og i løpet av natten ligger jeg omtrent rett på bakken med en lefse av et underlag under. Det er hardt for et luksusdyr i 40-årene. Men jeg sover sånn rimelig godt allikevel.

Vi sover lenge neste morgen. Klokken drar seg over ni. Vi har det ikke travelt. Rigger oss til med frokost og kaffe. Nyter solen som i dag skinner varmt fra nesten blå himmel. Sakte, sakte gjennomfører vi morgenens ritualer. Spiser frokost. Drikker kaffe. Pusser tenner. River leir. Pakker i sekkene. Og etter en stund setter vi kursen mot Sørkedalen.

Vi starter dagen på grusvei. Ikke veldig spennende, men effektivt. I hvert fall i starten, her alternativene er få. Vi følger veien til Heggelidammen der vi titter på vannet. Det er mye vann i dammen og den renner der den normalt ikke renner. Elven nedenfor tar også nye veier.

Vi fortsetter grusveien. Blindveien som går til Søndre Bærumsvika er kappet i to der Heggelielva har dratt med seg det meste av både rør og masser. Og i Evja står vannet høyt. Vi følger veien til Nedre Gråseterhytta, men så får det være nok. Herfra går vi over til blåmerket sti retning Kuskallen og Revekleiva ned til Avkastern. Langs traseen til Otertjernsrenna finner vi en enkel benk hvor vi slår oss ned for lunsj. Bekken ved siden av går stor og vi fyller vann. Koser oss i solen. Ser utover Sørkedalen og opp til Tryvannshøgda. Været er deilig. Og det er overraskende mange folk ute og gå langs denne stien.

Ved Avkastern treffer vi igjen grusen. Nå følger noen kilometer langs kulturlandskapet innerst i Sørkedalen. Jeg kjenner i kroppen at jeg ikke har båret så tungt siden jeg gikk med barna i bæremeis. Sliten rundt knærne. Sliten i hofteleddsbøyerne. Sliten i ryggen. Vondt i en tå. Jeg burde gjøre dette oftere. Eller trene mer styrke. Eller begge deler. Helst begge deler. Om ikke lenge kommer vi til Skansebakken, hvor vi finner skyss ut og hjem.

Publisert 26.09.23