I det fri

Jeg har mye rart for meg. Jeg har det, altså. Her for en tid tilbake fikk jeg det for meg at jeg skulle løpe fra Sørkedalen og langs hele ryggen som utgjør Moliksåsen og Slottet på Krokskogen. Her går det ingen stier. Her er det ingen folk.

Som gammel orienteringsløper titter jeg ofte på Norgeskart og andre kart som bruker tilsvarende kartografi, og savner flere detaljer i kartet. Disse kartene er flotte til sitt formål, men en av de vesentligste manglene er å kunne se hvor det er stup og skrenter. Vi kommer litt tilbake til hvorfor dette er viktig. Heldigvis har vi fantastiske tjenester som MapAnt som gir slikt med høy grad av nøyaktighet. Du får fortsatt ikke den detaljerte kartografien til et orienteringskart, men du får noe som er nært nok.

Dermed rigget jeg meg til med MapAnt, Photoshop og printeren. Jeg tok utsnitt av det ønskede område. Skansebakken i sør. Kringla i nord. Lysedammene i vest. Langlia i øst. Omtrent slik:

Hvis du vil kan du laste ned dette kartet og tilhørende rute. Kartet ble printet på fire stykk A4-ark og så klippet og tapet sammen. Slik:

Dermed var det bare å løpe avgårde fra Skansebakken, denne torsdagen tidlig i september. Været var fint og det hadde tørket opp etter regnskyllene vi har hatt den siste tiden. I løpevesten har jeg en halvliter energidrikk, eller saft om du vil, to brødskiver, to energibar, en tynn jakke til pausen, telefonen og et par plastposer til sopp om jeg skulle være så heldig.

Fra Skansebakken løper jeg forbi Nedre Lyse. Jeg løper forbi Berg og Bergendal. Morsomt nok står det fortsatt Bergendahl på postkassene, en familie kjent for blant annet den legendariske skiløperen Lauritz Bergendahl. Her inne har jeg faktisk aldri vært før. Det er koselig og velholdt og en lun, fin plass. Jeg løper skiløypa som kommer fra Skansebakken via Nordre Lyse til jeg treffer Nye Heggelivei. Denne har jeg heller aldri gått på ski. Det må jeg gjøre noe med. Uværet har imidlertid vasket vekk all grus fra stien, så nå ser det kun ut som en steinrøys.

Nå følger jeg Nye Heggelivei vestover et par hundre meter. Så tar jeg av blindveien mot Løkebergdammen, der skiløypa mot Langlia går om vinteren. Det er noe eget med disse blindveiene, altså. De er lite brukt og de gror igjen med gress. Dermed blir de også mye triveligere enn de støvete grusveiene som har gjennomgangstrafikk. Jeg løper veien til enden. Skiløypa fortsetter mot Langlia. Jeg tar rett vestover og opp på ryggen som går mot Larvikåsen. Nesten oppe på ryggen treffer jeg på en gammel sti som jeg følger oppover, til jeg står i et søkk sør for Larvikåsen. Jeg skal oppover. Greit nok, det blir mye opp og ned i dag. På det laveste ved Skansebakken er vi 165 meter over havet. I dag skal jeg oppom både Molikåsen på 519 meter og Slottet på 540.

Det snakkes mye om hjortelusflua. Folk plages. Selv pleier jeg gjerne og være høy og mørk og tøff i truten når det kommer til snakk om denne flate, bevingede skapningen som griper tak i deg og som er vanskelig å børste vekk. Men akkurat nå banner jeg litt. Det er mye av den. I håret. I fjeset. På tøyet. Under tøyet. Vet man hvordan man tar den av, så går det greit. Ikke børste, bare knipe med pekefinger og tommel. Jeg har toppløs caps som sitter bak-frem, da slipper jeg å få den i nakken og ned på innsiden av trøyen. Og jeg har hvitt treningstøy, som visstnok er mindre tiltrekkende enn sort. Jeg bannes litt i starten, men under fortsettelsen klarer jeg å ignorere den.

Larvikåsen. Ingen utsikt. Kun noen glimt mellom trærne. Litt det samme på Orrhaneberget. Men man forstår jo hvor navnet kommer fra. Krokete furuer, toppløse forteller de hvem som eier toppene her. Og, ikke overraskende skremmer jeg sør for Orrhaneberget opp noen fugler som låter både større og tyngre enn meg selv.

Fra Orrhaneberget løper jeg nordover til jeg kommer til Molikskulpen. En liten perle av et skogstjern, der det krysser en skiløype om vinteren. Kan ikke huske når den ble preparert sist. Ikke har jeg gått den heller. Det må jeg også gjøre noe med.

Jeg runder Molikskulpen på sørsiden i østlig retning. Jeg hopper over på noen torvhauger i myra og tenker meg rett nordover til stien under Molikåsen. Men før det treffer jeg på denne her:

Du ser mer av elgen i en video lenger ned.

Usikker på hvor lenge den har ligget der. Den har fortsatt en del pels igjen, og det ser ut til å være et stykke kjøtt eller brusk eller fett som ennå ikke har blitt ådseleternes måltid. Det lukter litt. Det ligger også avføring etter ukjent dyr, så jeg undres over hvem som har vært der og hvem som ligger i buskene og lurer på om jeg blir deres neste måltid. Vel, denne elgen har nok ligget der så lenge at alt det interessante er spist opp og ingen gidder å vokte det lenger.

Så bærer det oppover retning Molikåsen. Jeg løper over et hogstfelt før jeg treffer på en gammel sti. Jeg følger den til den ikke lenger er synlig, i søkket som skjærer seg inn i Molikåsen fra sør. Så dreier jeg krapt østover og opp på den sørlige nesen til Molikåsen. Her har det vært kjennere før. Bålplasser. Gjenglemte teltplugger og godt brukte leirplasser. Forstår dem godt. Her er det fint. Utsikt mot sør og øst. Jeg ser over til Heikampen, Stubberudseterhøgda, Finnerudhøgda, Tryvannshøgda og Voksenåsen. Og, viktigst av alt: Jeg ser hjem! I det fjerne speiler Oslofjorden seg bak Ullernåsen. Lengre sør ligger Bærumsmarka og mot vest ser jeg over til Stuteskallen og Otertjernsåsen. Jeg svinser litt rundt og finner det gamle trigpunktet som fortsatt holder restene av en kjentmannspost.

Fra Molikåsen holder jeg ryggen og kanten mot nord-vest. Her følger noen morsomme steinformasjoner, med høyreiste knauser som jeg selvfølgelig må opp på. Jeg finner en passasje ned til Pinslibonnmyr, som jeg passerer på vestsiden. Så langt er jeg godt tilfreds med egne veivalg og orienteringsteknikken sitter som den skal. Ikke så rart, det går ikke alt for fort, slik det gjerne kan gjøre i konkurranse. Når farten er lav er det naturlig nok også enklere å orientere. Men det er en rar ting med orientering. Det må ikke gå for sakte heller, da mister man liksom romfølelsen som gjør at man til enhver tid har forståelse for hvor man er og himmelretningene.

Fra Pinslibonnmyr sikter jeg meg inn mot en stump av en sti i nord. Jeg passerer først vest for en kolle nord for Pinslibonnmyr, deretter øst for en litt mindre. Og der kom stien. Spot on. Meget tilfreds. Jeg løper stien nordover. Jeg tar en avstikker mot øst, rundt tre digre stein og et flott rom i skogen. Så følger jeg stien videre nordover til den blir liten som muselort og blir borte. Jeg gjør en såkalt forskyvningsfeil i orenteringen, altså at jeg forveksler ett område med et annet, og mister kartkontakten et øyeblikk. Jeg løper tilbake 40 meter og treffer søkket jeg sikter på. Nå gjelder det å holde høyden i den monotone granskogen. Straks ser jeg over en stor myr til området som utgjør Vesleslottet. Høyreiste knauser karakteriserer området. Det er villt og vakkert, og selv om det ikke har vært hugget her på mange år, fremstår det ikke som helt urørt. Det veksler mellom helt urørt til stedvis granåker.

Jeg treffer det som på kartet er en diger sti nordover og som ender ut i den historiske skiløypa mellom Stuevann og Langlia. I praksis er stien nærmest borte og jeg sliter med å følge den, men det er da bare å holde søkket nordover. Jeg treffer restene av skiløypa og står nå rett sør for Slottet. Herfra har jeg nesten 80 høydemeter før jeg står på toppen. Og det er her hele poenget med et detaljert kart kommer til sin rett. Et orienteringskart viser hvor det er stup, hvilket er meget praktisk både når jeg skal opp og ned Slottet. Og jeg forstår jo hvorfor det kalles Slottet. Høyreist og tilsynelatende uinntakelig fra nærmest enhver kant.

Jeg titter på kartet. Forflytter meg 20 meter mot øst. Og så drar jeg opp. Rett opp et søkk som merkelig nok er vesentlig mindre kronglete enn hva jeg var forberedt på. Ingen vindfall. Ingen kampesteiner. Bare opp. Jeg tror jeg treffer enden på det som på kartet er en stor sti, men som jeg i praksis ikke ser noe til. Jeg brekker vestover og opp på ryggen som leder opp til toppen av Slottet. Granskogen blir mer glissen. Furu kommer til og straks etter står jeg på toppen. Kjentmannspost. Rester av et trigpunkt. Men, som jeg også har lest meg til på forhånd, er det lite utsikt akkurat her.

Telefonen må igjen opp for et bilde, men av ukjent årsak har telefonen låst seg for de neste 15 minuttene. Noe må ha gnikket mot skjermen der telefonen har sin egen lomme bak i løpevesten. Telefonen skal aldri være redningen hvis noe går galt, men her ute i ødemarken gjør jeg meg jo noen tanker om hvordan det skulle gått med utilgjengelig telefon. Vel, man kan jo ringe nødnummer selv om den er låst. Får ikke lov til å ta bilde en gang. Jeg putter den i vesten igjen og løper over søkket til den vestlige delen av Slottet.

I vest går det en høyreist rygg, som nok er den fineste delen av Slottet. Det er åpent mot sør og vest. Vi ser igjen ryggen fra Heikampen til Voksenåsen. Jeg ser over til Molikåsen, der jeg dykket ned og opp igjen her på Slottet. Jeg ser vestover mot Lysebråna og Stuevassåsen. Og, jeg er sulten. På med jakken. Opp med maten. Jeg nyter utsikten. Det er en majestetisk plass, Slottet. Høyt over skogen i vest, med bratte stup og skrenter rett ned. De 15 minuttene har gått og jeg får igjen lov til å ta bilder. Fornøyd med meg selv har jeg fortsatt ikke brukt telefonen og kartet og GPS-en til å sjekke hvor jeg er. Det får være grenser, altså. Orientere skal jeg gjøre selv. Med hjemmelaget kart og et billig minikompass.

Mens jeg spiser titter jeg på kartet. Hva gjør jeg herfra? Jeg har lyst til å se Kjelen, dette lille vannet som ligger inneklemt mellom stup i nord-vest, der den historiske løypa i sin tid gikk fra Stuevann til Langlia. Hva er alternativene for å komme seg dit? Igjen er jeg fornøyd med å ha et kart som viser skrenter og stup. Jeg velger å løpe nordover, så runde nord for stupene og slippe meg ned til skiløypa. Det går overraskende lett, og plutselig står jeg i myrvann til midt på leggen. Rett sør for Kjelen treffer jeg skiløypa. Fåglarna vet når den ble preparert sist. Nå er det lite annet enn de røde merkene på trærne som vitner om at her har løypebasene slitt seg gjennom det trange søkket. Og man kan jo forstå at de ikke lenger gjør det. Det er kampesteiner og trangt og vått.

Straks etter står jeg i sydenden av Kjelen. Her er det stille som i graven. Ikke en lyd. Lurer på når det var mennesker her sist? Det er ikke mulig å passere vannet på østsiden. Store stup og enda flere jo lenger nord man kommer. Jeg hopper over på noen gamle stokker og snirkler meg langs vestsiden, til jeg igjen ser et rødt merke der skiløypa har gått inn i skogen igjen.

Jeg løper nordover til jeg kommer til en myr og løypa knekker vestover mot Stuevann. Over denne sadelen er det vått, og jeg løper konstant i myr. Så går det nedover mot Stuevann og jeg følger løypa helt til vannkanten. Om det var stille ved Kjelen er det også stille her. Jeg har vært ved Stuevann mange ganger tidligere, men ikke på denne siden. Jeg løper nordover og finner heldigvis en stokk som noen i sin vishet åpenbart har lagt over bekken som renner ut av Stuevann. Uten den ville den ikke vært mulig å krysse uten å svømme, sånn helt seriøst.

Så står jeg på veien i Stuevassdalen. Dette er en av mine favoritter. Også denne veien er blind og gressgrodd. Og den fører inn i et område av Marka nærmest blottet for folk. Her er det kun kjennere som ferdes. Dem som går den historiske skiløypa fra Oppkuven forbi Grevehytta og ut Stuevassdalen, med barn i pulk. Dem som syker Oppkuvens sørside og bærer sykkelen ned til enden av veien gjennom Stuevassdalen. Eller fedre i pappapermisjon med sykkelvogn og barn på slep. Dette har nemlig også skjedd.

Akkurat nå står jeg med 1,25 kilo kantarell i to poser. Helt utilsiktet har jeg kommet over store mengder kantarell underveis, og i vår familie har vi en regel om at kantarell det tar vi med oss. Alltid. Den ene posen får jeg så vidt klemt ned i løpevesten. Den andre må jeg løpe med i hånden.

Dermed løper jeg Stuevassdalen sørover og nedover til jeg treffer Nye Heggelivei. Jeg har vurdert Hornet, men det får bli en annen dag. Jeg følger veien og så tar jeg den langt hyggeligere avstikkeren over til Gamle Heggelivei og forbi Smedmyrkoia.

Jeg titter på skiltene. Jeg titter på klokka. Løper jeg strake veien til Skansebakken vil jeg ha 19 komma noe kilometer. Hvorfor ikke legge inn et par til og få et halvmaraton? Ved Midtre Lysedam løper jeg østover. Så tar jeg stien til krigsminnet øst for Andtjern. Et flyvrak av et fly som styrtet rett etter frigjøringen. Det er ikke så mye igjen av det, men det står en minnestein og litt diskret i bakgrunnen har noen av de avdødes slektninger et lite minnested og noen tekster. Jeg blir faktisk litt rørt av å lese dem.

Nei, hva skal man finne på nå, da? Jeg titter igjen på kartet. Er ikke sugen på å løpe grus. Ettersom jeg allerede står på sadelen nord for Kleggemyråsen, kan jeg like gjerne løpe den rundt på østsiden og se etter stien ned Skredderdalen. Den er ikke lett å finne, så det blir dels sti, dels hogstfelt, dels bare bush. Til jeg igjen står på grusveien. Jeg tar en liten strafferunde for å få nok kilometer, så løper jeg igjen skiløypa ned forbi Bergendal til Skansebakken.

21,26 kilometer og 690 høydemeter inntatt. Ingen dårlig løpetur. Men jeg kjenner det i beina og knærne. Jeg gjør jo det. Jeg har ikke truffet et eneste menneske i dag. Alt jeg så var to syklister på litt avstand. Svært tilfreds med både dagen og turen og ikke minst fangsten, setter jeg meg i bilen og kjører hjem for å rense og gjøre opp sopp.

Publisert 08.09.23