Kjerkeberget på Krokskogen

Hva gjør man når man har fri en torsdag i slutten av august? Man legger ut på tur i Marka, selvfølgelig!

Merkelig nok var verken kreativiteten eller motivasjonen på topp denne torsdagen. Ut ville jeg, men hvor jeg skulle og hvor langt jeg ville dra, klarte jeg ikke å bli klok på.

Med kaffekoppen i hånden tittet jeg ut vinduet, slik jeg alltid gjør for å hente både motivasjon og inspirasjon til dagens tur. Hjemmefra ser jeg Krokskogen og Bærumsmarka i all sin prakt. Jeg ser innover Langlia, som er grensen mellom Nordmarka og Krokskogen, jeg ser Oppkuven, jeg ser Vidvangshøgda, jeg ser Tjæregravshøgda, jeg ser Øskjevallsbrenna og jeg ser Kolsås. Det er ikke mangel på aktuelle turmål, mer evnen til å samle seg om ett av dem.

Jeg pakket en lett sekk med Oppkuven som mål. Å sykle ned i Sørkedalen, forbi Slora og langs Heggelielva, forbi Heggelivannene og rundt og opp Oppkuven fra Kuvelia i nord. Flott sykkelvei nesten helt opp. Retur ned Stuevassdalen.

Det var i hvert fall planen da jeg satte meg på sykkelsetet klokken 10.27 denne torsdagen.

Så bar det nedover mot Sørkedalen. Min favoritt for å komme meg fra Voksenkollen til Sørkedalen på sykkel, er å sykle ned til midten av Wyllerløypa og så gå blåstien herfra til den treffer enden av Grøttumveien. Dette er en artig blindvei. Dels grov stein, men svingete og bratt utfor, så det er veldig morsomt. Grøttumsveien leder så ut i knekken på veien mot Finnerud og Kikut, og derfra triller man videre ned til Elveli.

Jeg tråkker forbi Søkedalen skole og landhandleriet. Jeg tråkker forbi Sandbråtan som selger honning og som jeg må innom og ta med en kilo av, straks jeg har anledning. Jeg tråkker forbi Skansebakken og Berger-gårdene. Jeg tråkker forbi Øvre Lyse, der Asbjørnsen spurte om veien i eventyret «En sommernatt på Krokskogen». Jeg tråkker forbi «Avkaster’n» og Sloradammen til jeg står på Slora. Kanskje Sørkedalens fineste plass? Jeg må ha bilde. Alltid bilde av Slora.

Jeg tråkker opp bakkene til Gryta og Storebekkhytta. Denne hytta absolutt innerst i Sørkedalen, som Skiforeningen nå driver til glede for småbarnsforeldre som leter etter skiturer uten alt for mange bakker. Dem er det nemlig ikke for mange av i Marka.

Så tråkker jeg bakkene mot Heggelivannene, bakker som på Strava har en liten rød sirkel og omtales som en kategori 4-stigning. Hva nå det enn er. Høres bratt ut. Det er det også. På vei opp bakkene kjenner jeg igjen på motivasjonen. Jeg elsker Oppkuven og naturreservatet som skjuler det mest urskogpregede området i hele Marka. Men i dag er jeg litt «meh».

I bakkene har man god tid til å tenke, og det er da jeg kommer på det. Om ikke lenge tar Søttjernsveien av vestover fra Gamle Heggelivei. Jeg har mange ganger stått i stua hjemme og tittet på Kjerkeberget, denne svært unnseelige toppen som på ingen måte skiller seg fra mer kjente eller spektakulære topper i Marka. Ikke er den høyest, slik som toppen med samme navn er Oslos høyeste topp nord for Sandungen. Ikke er den spektakulær som Gyrihaugen. Allikevel har jeg tenkt mange en gang at hit burde jeg dra.

Og dermed ble det slik, denne torsdagen i slutten av august.

Fra Gamle Heggelivei tar jeg av Søttjernsveien mot vest. En vei jeg ikke har vært siden kona og jeg gikk Krokskogen på tvers i 2009. Jeg stopper og tar bilde av den sjarmerende hytta som ligger bare hundre meter fra krysset.

Jeg stopper og betrakter utsikten til Furuberget og Seteråsen på den andre siden av Heggelielva. Jeg ser så vidt Tryvannstårnet stikke opp mellom nevnte. Ikke lenge etter kommer jeg til hytta hvis navn for meg er ukjent. Sist jeg var her stod den ubrukt. Nå, derimot, er den åpenbart utleid. Det er Løvenskiold som er eier og han leier ut mange av hyttene han har i Marka. Det gjør meg glad, for hytta er både velholdt og velbrukt.

Ikke lenge etter er jeg på vei inn Søttjerndalen. En dal jeg kjenner fra Reidar Holtvedts bok «Historier fra Krokskauen». Holtvedt forteller om bjørnejegere som ved vannskillet øverst i dalen hadde rigget seg til på en berghylle for å jakte bjørn for omtrent 150 år siden. En dal, vill og trang, med grantrær med en omkrets vesentlig større enn hva en høyreist mann som meg med mine 193 centimeter klarer å ta rundt. I dag har den midtre delen av Søttjerndalen dessverre skogsbilvei. Selv om skogsbilveien i dag er til min fordel som syklist, skulle jeg selvfølgelig heller sett veien ugjort. Men den er gammel, blind og lite brukt. Dermed gror den igjen med gress og er på ingen måte skjemmende.

Ved Søttjerndalen står man også på grensen til det store Krokskogen naturreservat. Et reservat jeg kun har vært i på ski om vinteren, men som jeg strengt tatt også bør besøke flere ganger på sommeren.

Etter nevnte hytte, hvis navn fortsatt for meg er ukjent, står man først i ett kryss. Her er det skiltet blåsti mot Kampesetra. Jeg følger veien videre opp Søttjerndalen, til jeg igjen står i et kryss i den trange dalen. Veien knekker 180° og går av oppover mot øst. Ved hvert kryss blir veien stadig mindre brukt. Etter dette krysset er det slutt på grus i hjulsporene, nå er det kun gress. Det blir stille og jeg hører skogen og min egen pust. Eller anpust, som det vel strengt tatt er etter å ha tråkket over 200 høydemeter bare siden Storebekkhytta.

Veien går bratt oppover, og jeg følger den noen hundre meter rundt noen svinger. Og det er her selve oppdagelsen av Kjerkeberget for meg starter. I følge kartet går det en sti herfra til Kjerkeberget. Og ganske riktig. Anonymt og tilbaketrukket står to mindre steinvarder og vitner om at her er det noe som skal fange Marka-traverens oppmerksomhet. Mellom vardene går det en liten, men tydelig sti inn i skogen. Vardene er ikke satt opp nylig, og vitner om at dette er en tur som har vært brukt av kjennere lenge.

Jeg gjemmer sykkelen i skogen, tar av sykkelhjelmen, sykkelhanskene og skifter fra sykkelsko til joggesko. Resten av sykkelbekledningen forblir på.

Etter bare noen titalls meter kommer jeg til en gammel, liten benk. En liten steinvarde holder den ene siden av benken. På venstre side henger det en gammel buesag. Her har noen åpenbart vært i samme ærend som meg, med overgang fra sykkel til sko, og denne eller disse «noen» har også tatt seg bryet med å holde stien ved like.

Jeg har sansen for de umerkede stiene. Jeg har virkelig det. Jeg liker virkelig det at man selv trenger å følge med på hvor man er og hvor man skal, uten å blindt følge merking. At man trenger å beherske orienteringens kunst. Ikke at denne stien er vanskelig å følge, men poenget er fortsatt gyldig.

Stien er svært lettgått. Det går oppover og etter den våte sommeren er stien våt. Jeg blir våt på beina. Selvfølgelig. Jeg går jo med joggesko. Som gammel orienteringsløper har jeg aldri latt meg sjenere av våte bein. Det går slakt oppover, og terrenget veksler mellom grove graner til ospetrær som flagrer med løvet i vinden.

Nøyaktig på grensen til Krokskogen naturreservat tar to storfugl til vingene, der de sitter på hver sin side av stien, som for å ønske meg velkommen til deres rike. Jeg ser dem ikke, men de tunge vingeslagene er ikke til å ta feil av. Store, tunge, late fugler som ikke flyr lenger enn de må, før de igjen finner hvile i en gammel gran. Under foten av Kjerkeberget tar nok en fugl til vingene, og jeg tar frem kameraet, for den her dro ikke langt. Med kamera i hånd skremmer jeg opp enda en fugl.

Så går det opp. Bratt, men ikke knotete. Forbi noen gigantiske grantrær og noen grantrær som nær toppen åpenbart har blitt truffet av lynet.

Det er som å gå opp på hodet til en mann med litt tynt med hår på toppen. Først den tunge granskogen, så åpner det seg med litt bjørk og helt øverst åpner landskapet seg med åpne svaberg og fantastisk utsikt mot sør.

Dette er en plass jeg liker umiddelbart. Jeg er svak for utsikt, jeg er det. Toppen er åpen, men samtidig lun. Den har utsikt, men ikke panoramautsikt, så man må bevege seg litt rundt. Den har en mye brukt bålplass rett ved «Kjerka» på toppen. Den har hyller nedover i terrenget hvor man kan sitte i sola og nyte både mat og utsikt.

Jeg pakker alltid lett og lite når jeg drar på tur. Men noen ting sparer jeg ikke på. Kaffe på termos og kikkert skal alltid med. Sånn er det bare. Så nå nyter jeg nista, mens det er gløtt av sol.

Jeg koser meg med kaffe og ser på utsikten. Gjetter på hva jeg ser. Det meste er velkjent, men ikke alt. Oslofjorden strekker seg ut på begge sider av Bærumsmarka og Kolsås. Voksenåsen gjemmer seg bak grantrær i øst. I det fjerne ser vi Hurumlandet og enda lenger mot Hvittingen i Vestfold. Skrim og Jonsknuten ved Kongsberg. Drammensmarka og Finnemarka. Sollihøgda. Vidvangshøgda. Blefjell. Gaustatoppen. Norefjell. Gjennom skogen i nord ser man også Ringkollen og Rughaug.

I tre kvarter blir jeg værende på toppen. Spise mat. Drikke kaffe. Vandre litt rundt. Betrakte den flotte, kirkeformede varden som har et metallkors på toppen. Visstnok funnet i Heggelielva i fossen ved Gryta. Mer om dette er for meg ikke kjent. Men den har stått slik lenge, og det har vært kjentmannspost her. Jeg må sette nesa hjemover igjen. Neste gang — for det må bli en neste gang — skal jeg også ta turen om Høgåsen i sør og muligens også gjennom Søttjernåsen og opp til Søttjernberget. Disse områdene vet jeg huser mer enn hva her skal skrives, så det får bli en egen utflukt. Jeg tråkker den samme stien i retur til sykkelen. Jeg skifter. Tar litt vann. Koser meg i sola. Før jeg setter nesa mot Sørkedalen igjen, tråkker jeg først veien helt inn. Den holder høyden fint, er gresslagt og minner i stor grad om Otertjernsveien ikke langt herfra. Veien stopper høyt over Gråseterhytta i øst. Jeg snur og tråkker i retur. Tilsvarende tråkker jeg også Søttjerndalen inn. Jeg er en nysgjerrig type. Men nå må jeg hjem. Herfra blir det noen billige kilometre helt ut Sørkedalen. Jeg sykler om Fløyta i retur, og i stedet for å tråkke hele Voksenåsen opp, tråkker jeg Sørkedalen ut og opp til Besserud for så å ta banen. Greit nok når man har passert 50 kilometer for dagen.