I det fri

En torsdag tidlig i juni parkerer vi bilen ved Tverrsjøstallen nord i Nordmarka. Planen for dagen er Kollern, en topp i Marka de færreste har hørt om, men som flere burde besøke.

I følge værvarselet var det meldt svært varierende vær denne dagen. Først sol, så regn og torden, så sol, så mer regn og torden. Natten før hadde det gått regnskur etter regnskur forbi, og tordenet runget over Tryvannshøgda. Under dyna var det mest fristende å bare bli der resten av dagen.

Nå, derimot, stod vi ved Tverrsjøstallen og gjorde oss klare, junior og jeg. Tordenværet var allerede på plass, men det regnet ikke. Rundt oss lå forskjellige værsystemer, slik vi har sett dem de siste årene. Svært konsentrerte og med mye fanteri inni. Vi titter oss rundt. Blir det regn med det første? Bør vi bli litt til i bilen? Nei. Blå himmel mellom værsystemene.

Dermed tråkker vi avgårde. I det jeg tar på meg bæremeisen med både junior og mat og drikke og utstyr, innser jeg at jeg har vært litt lite selektiv på pakkingen. Når man skal ha med en full kanne kaffe, en liter vann, en pose nøtter, fem brødskiver, kjeks, speilrefleks med teleobjektiv, to tepper, liggeunderlag, kikkert, tøy og stellesaker, i tillegg til bæremeisen og junior, så er det ikke rart at jeg i tillegg til å fylle bæremeisens to store rom måtte stroppe liggeunderlag og pakkpose på utsiden og at vekten bikker 25 kilo. Jeg skal nok få kjørt meg.

Når vi starter fra Tverrsjøstallen slår det meg hvor forskjellig Marka er i sør og nord. I sør, den bynære delen av Marka, er både vegetasjonen og kulturlandskapet annerledes enn i nord. I hvert fall hvis man holder seg sør for den heslige hyttebyggingen som foregår lengst i nord. Granene subber nedi bakken og det er beitemark etter sau og ku. Vegetasjonen er nok som den er fordi vi allerede her er over 500 meter over havet. Det er idyllisk ved Tverrsjøstallen, til tross for den ødeleggende kraftgaten som går tvers over stedet. Videre er det også åpent for biltrafikk, noe som skiller seg fra Løvenskiolds eiendommer lenger sør.

Langs Tverrsjøens bredder ser man enden på Pershusfjellet og sør-østover Roensæterhøgda. Ikke før har jeg latt blikket vandre rundt, før jeg ser et tett slør av regn komme drivende over Holoa. Det er på vei rett mot oss. Rekker vi gapahuken litt lengre der fremme? Ikke før har jeg tenkt tanken før været melder seg, slik uvær melder seg. Først blir det mørkt. Så kommer den kraftige vinden som drives av regnet. Dernest kommer regnet. Jeg jogger de siste meterne bort til gapahuken, noe som er alt annet enn behagelig med 25 kilo på ryggen. Regnet velter ned. Vi står der i kanskje fem minutter før regnet slutter like brått som det kom. Vi ser oss rundt. Ingen grunn til å ta på skalltøyet nå heller. Dermed tråkker vi videre.

Like før Sognsætra ligger en fin rasteplass med benk hvor vi slår oss ned for tidlig lunsj. Junior skal ha mat, jeg bruker anledningen til å tømme litt av kaffekanna og ta noen skiver. Idyllen er komplett. Det slår meg hvorfor jeg har lang pappapermisjon, og jeg blir litt trist av å tenke på at dette er en tid jeg aldri får igjen. Jeg titter på junior, der han sitter på benken og gliser fra øre til øre mens han stapper i seg brødskive med smøreost. Tiden må nytes mens den er her, for den svinner så fort hen, og før jeg vet det flytter han hjemmefra.

Fra Sognsætra går det videre østover. Nå er Kollern neste stopp. Med mindre jeg trenger en pause, selvfølgelig. Før vi dreier ned i Kalvedalen møter vi en diger gravemaskin som bruker dagen på å knuse stein med pigg. Det er et øredøvende leven, så vi skynder oss nedover i retning Gjerdingen.

Der veien til Roensætra tar av, starter også stien til Kollern. Umulig å unngå. Og det er her jobben starter for min del. Jeg merker det fra første skritt. Tyngden fra kaffekanna og teleobjektivet. Og nøttene. Og vannflaska. Jeg kommer til å bli sterk som en bjørn. Og svett som en hest.

Fra Kalvedalen går det raskt oppover, men ikke bratt. Det er behagelig stigning oppover. Først i granskog, så over noen hogstfelt, før skogen endrer karakter og blir mer åpen med gran, furu og bjørk blandet i hverandre.

Jeg legger merke til at jeg svært ofte på veien oppover tråkker utenom helt fersk kumøkk. En ruke her, en ruke der. Og når vi nærmer oss Gudbrandstjernet hører vi bjeller. De har like gjerne fulgt stien hele veien opp og nå er vi i ferd med å ta dem igjen. Jeg har sagt til meg selv at vi ikke bestiger Kollern dersom tordenværet gjør det utrygt å være på toppen. Nå står vi snart ansikt til ansikt med andre naturkrefter. Mann med meis mot Mamma Mø. Jeg er lite sugen på å hilse på en bøling kuer.

Ved foten av selve toppen til Kollern, finner kuene det imidlertid for godt til å dra skauleis vestover. Jeg hører bjeller. Mange bjeller. Og rauting. De er ikke langt unna. Allikevel ser jeg ingen. Det må være huldra sine. Nuvel. Jeg titter på værsystemene som sklir forbi. Det raller i tordenvær etter tordenvær som driver både øst og vest for Kollern. Allikevel er vi tørre.

Herfra går det bratt oppover mot toppen. Jeg må gjøre en grundig vurdering av hvorvidt det er trygt å bestige toppen eller ei. Vi går igjennom tett granskog, før skogen igjen plutselig skifter karakter. Fra Markas karakteristiske granskog går vi nå over i åpen furuskog med knudrete furutrær og det minner om overgangen til snaufjellet. Skogen åpner seg og for første gang ser vi rundt oss. Vi ser faktisk helt hjem til Tryvannshøgda. Midt i bildet er Kikut-massivet.

Her blir vi stående og vurdere værsystemene nok en gang. Det driver ett system i øst og ett i vest. Begge med litt margin til Kollern, men ikke nok til at vi går opp ennå. Vi venter. Jeg benytter anledningen til å bytte til teleobjektiv på kameraet og trekke opp «teltet» på bæremeisen, det vil si solskjermen, så junior sitter mindre eksponert. Men for all del, solskjermen har buer av metall som neppe er positivt i høyden når det er tordenvær.

Vi blir sittende her litt og titte på værsystemene, krokfuruene, de gule skråmyrene, de røde grankonglene og ikke minst utsikten. Nå har værsystemene med torden drevet forbi. Det er nå eller aldri. Skal vi til topps skal det være nå. Jeg vil ikke bli truffet av lynet. Selvfølgelig tar jeg ingen uakseptabel risiko. Dermed tråkker vi raskt opp de siste meterne til toppen.

Noe av det jeg liker spesielt godt med urørt natur, er hvordan man kan se hele kretsløpet i naturen, og ikke bare skog fra den plantes til den felles. Her står, slik bildet viser, trær til de dør, faller ned og råtner. Samtidig som at nytt vokser opp, er det noe som står som døde statuer, et fellestrekk med blant annet Oppkuven.

Toppen av Kollern er enda bedre enn jeg har forestilt meg. Åpne svaberg. Krokete furuer. Små myrer. Trange søkk. Dette er et sånt sted hvor jeg kan tilbringe flere timer, dersom jeg gis anledning til det. Nå, derimot, har vi kun minutter før vi må ned igjen.

På toppen kan man bevege seg rundt med klokken og kikke i alle himmelretninger. Det slår meg hvor langt man ser og hvor åpent Kollern faktisk ligger. Følger man klokken rundt, ser man i øst Bislingflaka. Langt der nede ligger Gjerdingen. Så stor, men akk så liten og fjern. I det fjerne ligger det umiskjennelige Kikut-massivet og ruver. Til høyre for Kikut og venstre for Heikampen ser vi helt hjem til Tryvannshøgda, denne gangen fotografert med teleobjektiv.

Deretter følger det enorme Oppkuven-massivet, kanskje det eneste stedet i Marka som minner meg om toppen av Kollern. Oppkuven har ingen markant topp, den er kun en kjempe av skog.

Så følger noen svært karakteristiske topper, uansett hvor du ser dem fra: Gyrihaugen og Ringkollen. Selv herfra står de ut som noe helt for seg selv.

Ringkollen til venstre, Nysæteråsen til høyre.

I nord-vest ligger Nordmarkas høyeste topp Svarttjernshøgda på 717 meter over havet og Helgehaugen som ikke er veldig mye lavere med sine 705.

Syverdalsbrenna foran hva jeg tror er Hakadal i det fjerne.

Blåne på blåne. Finnstad i forgrunnen til høyre.

Jeg tar bilder. Junior pludrer. Minuttene går når man er mer opptatt av å se på utsikten enn på været. Hvor lang tid tar det før neste værsystem melder sin ankomst? Svaret lar ikke vente på seg. Tor tenker å svinge vognen sin nok en runde over Kollern, denne gangen med et lumskt bakholdsangrep fra sør-øst.

Raskt finner vi tilbake til skiltet hvor vi kom opp, men hvor er stien mot Trantjern? Samme kan det være. Resolutt tråkker jeg raskt nordover retning Kollernputtane og ned i granskogen. Stien treffer vi i det vi går inn i skogen. Her gjelder det å slippe ut høyde. Vel nede i granskogen stopper jeg under noen digre grantrær rett sør for den søndre putten, trygg for været og ca. 30 høydemeter fra toppen. Jeg setter fra meg bæremeisen og setter meg ned i blåbærlyngen ved siden av.

Så kjenner vi igjen de umiskjennelige tegnene på nært forestående værskifte. Det blir mørkt. Kraftig vind. Så kommer regnet. Digre dråper. Skalljakken kommer på og jeg finner frem en skalljakke som jeg trekker over «teltet» til junior. Snakk om luksus.

Ikke før har vi fått på skalltøyet før det blinker og smeller som pokker. Samtidig. Nærmere enn hva komfortabelt er. Jeg pleier å si at torden er koseligst på avstand. Dette, derimot, er ikke koselig. Når du ser det hvite, blå og røde i blinket og det smeller samtidig, er det innenfor min intimsone. Jeg snakket om det med risiko for litt siden. Mindre margin enn ønsket, men fortsatt trygg. Det skal alltid være tilstrekkelig margin.

Av alle merkelige ting blir det ikke store skuren. De store dråpene gir seg og glir over i lett regn. Tor beveger seg nord-vestover, og til slutt forsvinner også regnet. De er ekstremt konsentrerte disse værsystemene. Det blinker og braker, men nå med såpass mellomrom mellom lyn og torden at det kan telles og regnes på avstand. Bæremeisen kommer på og vi setter i marsj igjen.

Vi tar turen nedom Kollernputtane etter et tips jeg plukket opp et sted på nett. Et fantastisk område! Digre, krokete furuer. Små svaberg. Et par leirplasser. Utsikt over den sørlige putten. Her hadde jeg lett tilbragt en natt eller tre i telt.

Den nordligste av Kollerputtane, som interessant nok drenerer både mot sør og mot vest.

Nå, derimot, titter jeg på klokken. Den er litt for mye. Beina må gå. Vi skal tross alt hele veien tilbake til bilen, via Trantjern, og så i retur til Oslo etter litt mat og ny bleie. Jeg kikker på kartet. Jeg vurderer en retrett ned Kollerlia, men vurderer det som mindre aktuelt. Da har jeg mer lyst til å gå om Trantjern, til tross for at det er lenger.

Vi følger stien nordover. Langs stien ser vi rester av den gamle telefonlinjen som en gang gikk til brannvakten som lå på toppen av Kollern. På sitt vis et lite stykke historie, men nå så lite at det like gjerne kunne vært fjernet.

Sakte men sikkert kommer vi ned i det jeg kaller den kjipe granskogen. Den som er monoton og preget av skogsdrift.

Ikke før har jeg tenkt tanken før vi kommer til et hogstfelt og det blir utsikt mot Trantjern gård. På avstand vakker, men ved nærmere iakttakelse ser vi at den trenger en del vedlikehold.

Moderne skogsdrift, kaller de det. Stygt er hva det er.

Vel nede på veien tråkker vi retning Tverrsjøstallen. Jeg tenker å gå vest for Ølja. Det er kortest og sannsynligvis også raskest. I første kryss tråkker vi rett over og ut på det jeg trodde var en sti, men som er skiløypa over myr sørover mot Ølja. Ikke helt hva jeg hadde tenkt meg, men greit nok. Jeg har gode sko. Et par minutter etter står vi på tørr grunn og vi følger stien videre.

Akkurat her passerer vi det som for det utrente øyet er en unnselig liten bekk. Bekken fra Puttmyrene, rett nord om Svarttjernshøgda. Det er her Akerselva har sitt utspring. Vannet som faller nord om Svarttjernshøgda starter her en reise gjennom hele Nordmarka. Litt rart er det, at vannet som faller aller lengst nord i Marka, renner hele veien igjennom. Til tross for at vannveien er regulert, er det den naturlige vannveien mot havet, i motsetning til for eksempel vannet fra Gjerdingen som ledes gjennom to tunneler til Sandungen.

Om ikke lenge kommer vi til veien igjen. Og om ikke veldig mye lenger, kommer vi til en liten hytte ved navn Bristol og en flott plass ved Ølja.

Kollern sett fra Øljas vestbredd

Junior skal ha mat igjen. Det blir her, og det er intet dårlig valg. Dessuten er jeg latterlig sliten. Samme prosedyre som tidligere. Her har vi panoramautsikt over Kollerns langstrakte rygg fra nord til sør, hvor det flate toppunktet er godt synlig gjennom kikkert. Vi ser oss rundt. Mer vær, selvfølgelig.

Fra Bristol tråkker vi med nye krefter sørover på veien mot Tverrsjøstallen. Jeg ser været. Hører været. Og flere kuer. Det rautes og jeg hører bjeller. Men akkurat som tidligere i dag ser jeg dem ikke. Sikkert huldra igjen.

I det vi tråkker frem til bilen viser GPS-en 13 kilometer. Med 25 kilo på ryggen. Hjelpes! Samtidig kommer det noen dråper regn. Det blir mer vær, selvfølgelig. Jeg får av bæremeisen og gjør klart til bleieskift før hjemreise. Jeg får skiftet bleie, men lenger kommer jeg ikke før himmelen åpner seg på alle tenkelige vis. Det blinker og tordner og vannet fosser ned så kraftig at jeg hiver alt baki bagasjerommet. Junior inkludert. Selv hopper jeg foran. Så sitter vi her, da. Junior storkoser seg i bagasjerommet og jeg drikker kaffe, mens vi hører på det ekstremt kraftige regnet. Jeg filmer litt. Det blinker og braker igjen og igjen og igjen. Og når regnet avtar går jeg ut og filmer litt mer.

I dag har jeg fått bekreftet to ting jeg allerede vet: det er tungt å bære mye på ryggen og det er fint å vite hvordan tordenvær beveger seg. Det blir en fantastisk tur vi ikke glemmer.

Relive ‘Kollern med bæremeis i torden ⛈?????’

Publisert 12.06.19