I det fri

Når snøen for lengst har gått nede i byen, og folk flest har glemt hvor de pakket vekk skiene, er tiden da jeg liker meg best på ski. Tiden etter påske, men før sommeren, når det er plenty av varmegrader, men allikevel snø nok for skiturer.

Det finnes noen snøsikre steder i Marka sent på sesongen. Stubdalsflaka ligger omtrent midt på Krokskogen og har flere år på rad vært besøkt omtrent på denne tiden av året. Omtrent 600 meter over havet ligger snøen lenge på de åpne, smale og langstrakte myrene, med små koller som øyer i landskapet.

Denne siste onsdagen i april tok junior og jeg bilen til Damtjern øst for Åsa. Det er et stykke å kjøre, men det er prisen å betale for å oppsøke snø på denne tiden av året, selv om det selvfølgelig ligger snø også andre steder i Marka.

På den ellers så godt trafikerte parkeringsplassen er vi helt alene. Ingen andre har funnet det for godt å ta en tur verken på ski eller til fots på veien mot Løvlia. Folk er rare, altså. Så fint, men ingen som benytter muligheten. Eller kanskje det er jeg som er rar, som oppsøker snøen i stedet for å finne meg en solflekk utenfor en café i byen? Næh! Selvfølgelig ikke!

Det er litt synd at sesongen er på hell. Vi har fått så god rutine på pulkturer nå, junior og jeg. Jeg pakker alt i pulken hjemme og putter den ferdig montert rett i bagasjerommet på bilen sammen med ski og støvler. Da er det bare å ta den ut når vi kommer frem, putte oppi junior og spenne på seg skiene.

Fra parkeringen på Stubdal går det oppover, og det slår meg hvorfor folk ikke er ute på ski. Det er omtrent like mye barnåler i løypa som det er snø. Og ikke lenge etter er det også slutt på snøen. Ved Stubdalssætra er det bart, men jeg velger å tråkke over gresset. En av fordelene med felleski, så får man ikke gress i klisteret. Heldigvis er dette det eneste stedet på turen hvor det er bart.

Fra Stubdal går det oppover i rykk og napp, før det endelig flater ut og vi sklir ned på det som er igjen av issålen på Stubdalstjern. Her må vi kunne si å være oppe på det store platået som utgjør Stubdalsflaka og Lauvlisæterbrenna. Det er nok mulig å gå over deler av isen på Stubdalstjern fortsatt, men det er på ingen måte noe vi tenker å prøve oss på. I det fjerne rager Gyrihaugen, kanskje den aller beste utsikten i hele Oslomarka. Det får bli en annen gang.

Fra Stubdalsflaka kommer vi raskt over på Ringsmyrane, et myrområde hvor en mindre hyggelig fortelling skal ha det til at syv gutter tok livet av hverandre i en slåsskamp. Med dette mindre hyggelige bakteppet, til et ellers svært så hyggelig område, kom vi til Ringsmyrbekken. Dette er kildene til det som til slutt blir elven Lomma og renner gjennom Lommedalen i Bærum og ut i Sandvika. Ringsmyrbekken er for oss kjent for å gå opp tidlig og kan være vanskelig å passere i vårløsningen, til tross for en ellers beskjeden størrelse. Snøbrua over bekken har akkurat brutt sammen, men ikke verre enn at vi tar sjansen. Med litt fart og et byks er både skiløper og pulk trygt over.

Vi har ikke tenkt oss langt i dag. Når vi møter løypa fra Vassendvika og Storflåtan er vi på ganske nøyaktig 600 meter over havet, og oppe på det som er det fineste partiet her oppe. I denne delen av Marka er vi ikke på Løvenskiold sin eiendom. Et av tegnene som avslører dette er at det ligger hytter her og der mellom trærne. Anonyme og svært velplassert, men fortsatt hytter. På Løvenskiolds eiendommer bygges det ikke hytter, noe som fremstår som et godt eksempel på at privat eierskap av skogeiendommer kan gjøres ansvarlig og på en god måte.

Jeg er alltid kresen på leirplassene og går gjerne noen runder som en hund, før jeg er fornøyd. Vi finner en flott, solvendt plass under en furu. I det fjerne ser vi kollen som utgjør toppen av Lauvlisæterbrenna på 620 meter, og i øst ruver Oppkuven-massivet. Interessant nok er Oppkuven bare 100 meter høyere enn Stubdalsflaka, noe som for meg sier en del om hvor høyt dette platået vi befinner oss på i dag egentlig ligger. Vi er faktisk høyere enn Store Oppkuvvatnet, som vi gikk over for under tre uker siden.

I motsetning til turen til Oppkuven, har jeg i dag husket nista. Enkelte ting glemmer man forhåpentligvis bare én gang, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde fylt opp nødprovianten igjen sånn for sikkerhets skyld. Junior er fortsatt litt i ørska etter å ha blundet litt, så jeg inntar nista først og serverer ham etterpå. Brødskiver og vann til meg. Melk og grøt til junior. En sikker vinner for oss begge. Jeg har også oppgradert kaffetermosen siden sist. Livets eliksir vies større plass i pulken, nå en drøy halvliter som jeg koser meg med sammen med Ballerina-kjeks og nøtter. Skulle tro jeg var 190 år.

I pulken har jeg også pakket det flyvende kameraet. Det krever en del rutine og forberedelser. Først og fremst krever flyvningen i seg selv en del rutine for å være sikker på at det skjer på en trygg måte. Dernest er det lovverk som må overholdes, og det kan være særskilte bestemmelser der man er. Og til slutt må man være sikker på at man ikke er til sjenanse for fugler, dyr og andre mennesker. Jeg kikker på kartet og sjekker at jeg har tilstrekkelig avstand til hytter. Jeg har på forhånd sjekket forskriften for Kulpåsen naturreservat, der er det flyforbud. Når alt er sjekket er det klart for å fly, men det blir ikke en lang tur, for det blåser godt. Jeg flyr en liten runde over tretoppene og tar noen bilder av leirplassen, i tillegg til Oppkuven og Gyrihaugen.

Men ein skigard kan ikkje vara evig, veit du. Heller ikke en fin vårskitur på Krokskogen. Kona skal ha bilen, så vi må hjem ikke alt for sent. Jeg kikker på klokka. Den er litt over ett. Vi må kjøre senest 14.30. Vi rekker en liten omvei hjem, men ikke helt om Løvlia. Jeg kikker på kartet. Kan hende kan vi følge løypa sørover mot Løvlia, og deretter gå skauleis over til den vestre løypa? Vi tester snøen utenfor løypa. Den bærer sånn passende. Litt spenning må man da unne seg.

Vi går til vi treffer løypekrysset hvor man både kan gå mot Løvlia, mot Atjern og Heggelivann. Vi følger løypa noen hundre meter mot Løvlia, før vi brekker vestover ved en liten putt som er mørkebrun av alt smeltevannet. Herfra tråkker vi skauleis forbi noen hytter, over myrer og gjennom skogholt, før vi til slutt møter skiløypa. Nå er det på tide å sette kursen nordover mot Stubdal igjen.

Men så var det denne Ringsmyrbekken, da. Etter å ha gått over Ringsmyrane står vi igjen ved Ringsmyrbekken. Men den ser ikke lenger ut som den gjorde da vi kom. Snøbrua vi dristet oss over da vi kom er borte. Nå er det kun et brunt hull med en bredde på en drøy meter, med noen isklumper på sidene. Vi vurderer alternativene. Ta fart og hoppe over? Jeg stikker staven nedi bekken. Det er i hvert fall en halvmeter dypt. Med andre ord uaktuelt. Da går vi heller oppstrøms og finner en plass å krysse bekken. Hvis vi finner en, da. Etter å ha snirklet oss mellom småbjørk, finner vi en snøbru hvor vi tar sjansen. Om ikke annet, så flyter i hvert fall pulken… Jeg tar fart og sats og dermed er vi begge over. Snøbrua tok vi med oss på veien.

Fra Stubdalstjern går det nedover igjen. Og på de vekslende forholdene mellom is, bløt snø og barnåler blir det mer enn spennende i de krappe svingene. I svingene, hvor jeg må ned med farten, kommer pulken etter. Og fysikkens lover er engang slik at der jeg svinger, vil pulken rett frem, men draget holder igjen og gjør at pulken kommer sideveis i svingene og dermed får god fart i yttersving. Sidelengs. Jeg pleier å fleipe med at alt løser seg med litt fart. Jeg sørger for å ha god nok fart gjennom og ut av svingen, dermed trekker jeg pulken kontrollert etter meg, en teknikk jeg har brukt med hell i alle årene jeg har gått med pulk. Like artig for barna baki som for det store barnet foran.

Ned mot Stubdalssætra, derimot, er det ingen bønn. Farten må ned. Helt ned. Vi treffer igjen gressbakken, og tråkker oss nedover, slik du ser i slutten av videoen over. Til slutt står vi ved parkeringen igjen. Kun en eneste enslig bil har gitt oss selskap. Junior settes i bilen, pulk og ski legges baki, jeg skifter sko, finner litt mer kaffe og vann til turen, og flirer et skjevt glis for meg selv: artig tur!

Relive ‘Skauleis på råtten snø ⛅️??’

Publisert 26.04.19