I det fri

Det er tre år siden jeg var på Oppkuven sist. Denne indrefileten i Marka som ligger så utilgjengelig til, i hvert fall når man er på tur med barn. Forrige gang syklet vi fra Damtjern og opp Nordre Kuvelia, før vi tok beina fatt og bæremeisen på ryggen.

Denne gangen, derimot, hadde vi bestemt oss for å besøke Oppkuven på ski. Alternativene er de samme som om sommeren: fra Damtjern er det litt lenger, men færre høydemeter. Fra Skansebakken er det kortere, men flere høydemeter. For å spare litt tid på kjøring gikk vi fra Skansebakken.

Klokken kvart over ni klikker jeg pulkdraget til selen og tråkker sikk-sakk mellom all hundemøkka i retning Lysedammene. Det er skammelig hvor mye møkk det ligger der løypa starter. Uansett, det er i starten av april og utrolig nok er det mulig å gå på ski helt fra elva, men det varer nok ikke lenge før sola får bedre tak og snøen sakte kryper oppover.

Fra Skansebakken går det kun én vei: oppover! Fra Skansebakken er det over 500 høydemeter opp til Oppkuven, og det er knapt en eneste utforbakke på veien. Det er ingen stor overdrivelse å si at man kan telle antall høydemeter utforbakke på én hånd. Det går opp, opp, opp og opp og så er man på Oppkuven.

Tidlig på dagen er det hardt i snøen, siden sola ikke har fått tak ennå. Jeg går på felleski på denne tiden av året, men de har sine svake sider. Knallharde skiløyper er én av dem, så det blir en del skøyting og fiskebein før det flater ut mot Lysedammene.

Det er på tide med litt mat. På vestsiden av Midtre Lysedammen er det en fin plass som akkurat har blitt bar. Jeg ruller ut liggeunderlag, finner frem matposen, tar junior ut av pulken og finner oss godt til rette i den varme sola. Drikke til junior. Mat til junior. Drikke til meg selv. Mat til meg selv…? Ikke? Nei. Det har jeg ikke. Den ligger i kjøleskuffen hjemme. Det bannes og svertes. Heldigvis ligger det alltid nødproviant og kos i matposen. En diger pose med nøtter og sjokolade. Nøttekubber. Gjende-kjeks. Jeg har nok mat for dagen. Etter at junior har fått mat, nyter jeg litt kaffe og føler meg som 190 år der jeg nipper til Gjende-kjeks, en glemt perle i kjeksjungelen som vi gjenoppdaget i Lomsdal-Visten for mange år siden.

Fra Lysedammene bærer det forbi Smedmyrkoia, før det virkelig bærer oppover. Om bakkene opp fra Skansebakken forbi Lyse-gårdene var lange og seige, så går det her for alvor oppover. Det går opp, opp, opp og opp før vi står i Kjagdalskrysset. To damer ser rart på oss. Det er kanskje ikke så mange som går med pulk her. Her treffer vi også på «Ole», en godt voksen fyr som klager over at det går tregt oppover, men som lett holder følge med oss. Vi småprater oppover Kjagdalen. Han er pensjonist og nylig hjerteoperert! Og klager over at det går tregt. Pensjonistene nå til dags, altså. Imponerende å komme seg nesten til Oppkuven, og enda skal han videre til Løvlia og retur om Dammyra til Skansebakken.

Øverst i Kjagdalen flater det ut og vi går inn i Villmannsdalen. Strengt tatt er den ikke spesielt vill, men den ligger i naturreservatet Oppkuven-Smeddalen og inneholder tilnærmet urørt skog, og det heter fra Miljødirektoratet at dette er «det mest urskognære skogbildet i hele Marka». Er man glad i skog og natur så er dette spektakulært. Øverst i Villmannsdalen står vi på vannskillet, hvor det går ned til Store Oppkuvvatnet. Her står det en målepinne som måler snødybder. 125 centimeter, står det. I begynnelsen av april. Ikke rart at Tom «Milsluker’n» Stensaker søker de siste snørestene i Marka akkurat rundt Oppkuven.

Vi sklir ned og ut på vannet. Isen er hard som betong og jeg kan stake med pulken i god driv bak. Oppå isen ligger det et lite lag nysnø fra dagen før. Vi er nesten 600 meter over havet, så her har det ikke vært mildvær på noen dager. Store Oppkuvvatnet er digert og ute på isen blir vi stående og betrakte landskapet rundt. Granskogen i nord er påfallende stor og gammel. Ikke rart den er vernet. Herfra er det 118 høydemeter og kun en kilometer til toppen av Oppkuven.

I østenden av Store Oppkuvvatnet får vi en bitteliten forsmak på hva som venter oss. Skuterløypa går inn mellom noen trær og opp en liten bakke. Trangt og bratt, akkurat slik skuterløyper ofte er. Heldigvis er det ikke lenge siden løypa har blitt preparert og kvistet. Oppe ved vannskillet mot Smeddalen treffer vi blåstien og den historiske løypa rundt Stuevassåsen. Så går det bratt ned. Jeg går sidelengs, med pulken dyttende bak. Ingen grunn til å utsette seg for unødvendig risiko i trange, bratte skuterløyper. Noen høydemeter lenger ned får jeg bekreftet at det var riktig. Løypa skår 45° til venstre over et åpent bekkefar.

Så går det oppover. Igjen. Denne gangen brattere. Løypa er lagt om i de senere årene, og følger nå et gammelt far i terrenget, hvor det ikke er like bratt. Men bratt er det fortsatt. Jeg går i vide fiskebein. Puster og peser og svetter. Over kuler og staup, før det flater ut på en liten myr og vi treffer den gamle løypa igjen. Og så fortsetter det oppover, inntil det igjen flater ut på en myr. Her kan man gå skauleis til Søndre Kuvelia, en hytte som eies av Løvenskiold. Vår løype, derimot, fortsetter bratt oppover fra myra, og etter et par kneiker står vi på Såttjernet, et lite, idyllisk vann sør-øst for Oppkuven. Det ligger flott til mellom noen småkoller, og er sikkert et fint sted å slå leir om sommeren. I vest-enden ser vi at noen har bygget en snøsofa før oss, så vi bestemmer oss for å spise her på vei ned.

Fra Såttjernet går det seriøst oppover. Jeg har forbannet meg på å gå på ski hver eneste meter opp. Det går i fiskebein som blir videre og videre, og til slutt er det så bratt at jeg må gå sidelengs. Jeg titter på pulken. Håper junior ligger der fortsatt, og at han ikke skled ut i en tidligere bakke. Jeg ser et lite hode. Han sover som en stein. Godt jeg reiste opp ryggen, ellers ville han fått godt med blod i hodet.

Svetten siler idet jeg når toppen. Endelig! Så sliten er det lenge siden jeg har vært, noe som med dagens teknologi også blir gjenspeilet med pulsklokka. 181 slag i minuttet, kan jeg se når jeg kommer hjem. Fytti grisen, jeg er sliten. Junior sover, fullstendig uanfektet. Her står vi, 704 meter over havet, på Markas tak. Men det er kaldt i høyden. Jeg skynder meg å finne frem kamera og teleobjektiv. Opp i tårnet og betrakte utsikten og ta noen bilder, mens jeg hiver innpå litt energi i form av en nøttekubbe.

Den hellige gral

Utsikten er upåklagelig. Oppkuven er så stor, derfor blir det langt til alt. Langt, langt der ute ligger Oslo. Og Tryvannshøgda, med sine to tårn. Gyrihaugen i vest. Kjerkeberget og Sandungen i øst. Ringkollen i nord. Bilder tas. Jeg kikker på skiva på toppen som viser hva man ser. Meget praktisk.

Sandungen

Tryvannshøgda

Gyrihaugen

Ringkollen foran Vikerfjell

Sandungen

Kjerkeberget

Mot Kobberhaugene

Mot Finnemarka

Kjerkeberget

Jeg fryser. Og det er det siste man bør gjøre når man er svett. Dessuten har junior akkurat våknet. Han har kronisk fobi mot stillestående pulk og reagerer selv etter få øyeblikk. Om ikke annet bra for fremdriften og for farens form. Kamera pakkes ned og jeg spenner på pulken igjen. Skiene tar jeg under armen nedover. Det er ikke bare dumdristig å skulle begi seg utforbakke på ski, det er faktisk ikke mulig. Det ville gått rett til skogs, noe som er uaktuelt med pulk bak.

Vel nede ved Såttjernet inntar vi den tidligere omtalte snøsofaen, og jeg samler granbar som ligger igjen etter kvistingen til Skiforeningen. Junior får mat. Jeg spiser nøtter, Gjende-kjeks og nøttekubber. Igjen. Mens jeg sikler etter den saftige nista med syv skiver som jeg glemte hjemme. Ja, ja, ingen grunn til å bli i dårlig humør over noe man ikke får gjort noe med.

Såttjernet ligger 667 meter over havet, og det er ikke spesielt mye varmere her. Sola varmer riktignok greit, men ikke mer enn at vi etter en times tid setter snuta hjemover. Jeg spenner på meg skiene og går over Såttjernet og tar de første utforkjøringene med skiene på. Deretter kommer de av før det igjen går heftig utover. På veien treffer vi to damer som blir like overrasket som oss over å treffe folk. Jeg hadde seriøst forventet å treffe elg før jeg traff folk.

De ser på pulken. «Har du ligget ute?» spør de. «Nei!», svarer jeg. «Er du på treningstur, da?», spør de videre. «Siden du går med pulk, altså?», fortsetter de. «Nei da, jeg har bare med meg turfølge!», sier jeg, og peker på lua og det lille fjeset som igjen har sovnet, og som så vidt stikker opp over kanten på stormtrekket. Junior kan sjarmere hvem som helst, og de innser straks at han selvfølgelig må være med på tur til Oppkuven. De skal videre over den historiske løypa om Bjørnstadputten, en løype jeg selv har lyst til å gå, men det får bli en annen gang.

Etter litt strabaser står vi igjen ved krysset der blåstien møter skiløypa og den historiske løypa om Stuevassåsen. Snøen bærer godt og man kan gå overalt, så vi bestemmer oss for å gå den historiske løypa. Den starter over åpne myrer med spredte furuer, før vi kommer til Grevehytta.

Her har jeg aldri vært, men jeg har lest boken «I Greven av Oppkuvens tid», en bok om en eremitt som hadde trukket seg tilbake og tilbrakte noe slikt som sine 30 siste leveår i en bitteliten hytte på Oppkuvens sørside. I omtalen av boken, som egentlig er en beretning om Heggelia, står det å lese at

På den tiden var der en hyppig gjest på Heggelia, som barna kalte Greven av Oppkuven. Den unge Gunvor oppfattet ham som en litt rar, gammel mann, og litt møkkete på grunn av lukten fra skråtobakk. Samtidig var han snill og ble en slags bestefar.

Jeg går bort til hytta. Den ser ut til å være i grei stand. Den er bitteliten, og jeg lurer seriøst på om jeg med mine 193 centimeter ville fått plass i hyttas lengderetning, så liten er den. Nærmest som en høyreist dukkestue. Det fremkommer av boken at «Greven» nok har flyktet fra en mentalt problematisk tilværelse i byen. Jeg tenker at det må ha vært en fysisk minimalistisk tilværelse, men den metale bagasjen ble han kanskje aldri kvitt. Hytta eies i dag av Løvenskiold.

Fra Gjelleråsen, hvor hytta ligger, går det jevnt nedover. Furuskog blir til bjørkeskog og bjørkeskog blir igjen til granskog når vi nærmer oss Stuevassåsen. Løypa går i en bratt helling nordover mot Smeddalen, og jeg tenker at faller vi utfor her, så stopper det ikke før vi står langt der nede i bunnen. Over kuler og staup bærer det, og det går raskt nedover mot Stuevatnet. Her treffer vi veien og et løypekryss mot nok en historisk løype om Slottet og ut til Langlia. Det får bli en annen dag, uansett hvor lyst jeg har på turen.

Idet vi når enden av Stuevatnet åpner Stuevassdalen seg, og sola varmer skikkelig. Snøen som tidligere bar godt, er her i ferd med å bli bløt og bære dårlig. Heldigvis har det gått et par stykker før oss, så det går greit nok nedover. Jeg fyller vannflaska når vi krysser bekken, og registrerer at skogens konge har vært i samme ærend tidligere.

Vi treffer skiløypa, men det går ikke særlig raskere av den grunn. Det suger i den våte snøen. Strengt tatt burde jeg flytte litt på bindingen for å få bedre feste, men jeg gidder ikke. Vi tar samme løype i retur, og når vi kommer inn i skyggene av Gopletjernsåsen blir det litt fastere.

Junior må ha mat igjen, så vi stopper på Smedmyrkoia og tar en meget rask servering i dagens siste solstråler på trappa. Idet vi går ligger Smedmyrkoia igjen i skyggen og kulda kommer krypende. Her er intet blivende sted, så vi staker videre. Nedover og nedover, naturlig nok. Det har så vidt rukket å bli litt fast, men ikke helt, så det blir en blanding av staking og skøyting nedover.

Vel nede ved Skansebakken manøvrerer jeg meg igjen mellom møkka. Konsentrere seg, nå, hvis ikke blir det dritt på støvler og ski og pulk og staver og det gidder jeg ikke.

Junior lempes i setet, og jeg lemper både ski og staver og hele pulken baki bilen. Gidder ikke å pakke den sammen en gang, det får vi ta i morgen. Nå er jeg bare sliten. Syv og en halv time, og nesten 30 kilometer senere, er vi tilbake. Vesentlig mer slitsomt enn antatt, men definitivt verdt turen. Oppkuven er alltid verdt turen.

Publisert 11.04.19