I det fri

Det er fortsatt skiføre i Marka. Det må utnyttes til det fulle, spesielt nå som dagene er lange og det er varmere i lufta.

Så langt i vinter har jeg startet med å reise et sted, gjerne med skibussen, for så å gå hjem. Denne gangen, derimot, startet jeg hjemme.

Marka byr på mange skjulte skatter, og noen av dem viser seg sjelden. Jeg tenker på skuterløypene. Løypene som prepareres med skuter og som krever mye snø for å bli kjørt opp. Denne vinteren har de blitt preparert så godt som alle sammen og da gjelder det å utnytte muligheten.

Som alltid starter jeg forberedelsene dagen før. Smøre ski. Smøre niste. Syv skiver på nista. Tre lag på skia. Først lilla voks. Så rød voks. Deretter isklister på toppen. Jeg tenker at dette er det mest rasjonelle å starte med, selv om jeg sikkert kommer til å angre bittert senere. Jeg nynner på Øystein Sundes «Påsketur».

Så smørte vi skia med alle slag
Grønt, blått og lilla i flere lag, men det ble væromslag
Så vi måtte til å skrape og smøre
Med klister for godvær og skareføre
Men da fikk vi høre
At med propanbrenner ble det mindre styr
Så prøvde vi det, men da tok skia til Kåre fyr

Planen for dagen var ambisiøs, dersom form og føre tillot det. Jeg startet med å gå ned til Bogstadvannet, til parkeringsplassen i sør-øst-enden av vannet. Bakkene ned til Strømsbråtan er bratte, isete og byr på mange høydemeter fall. En tøff start for en kald kropp, så jeg startet med skalljakken. Kilometerne renner unna.

Vel nede ved Bogstadvannet konstaterer jeg at det er godt jeg tar denne turen nå. Om ikke lenge vil det være håpløst å gå over vannet. Det er allerede isete og vitner om overvann dagene før. Men nå på morgenen er det hardt og lett å stake. Jeg staker foran Sørkedalsgodset. Eller Bogstad gård, som det nå heter. En praktfull gård med grusom farge.

Voksenåsen

Jeg staker over hele vannet, helt til nord-vest-enden, ved Tangen-gårdene.

Ikke overraskende oppdager jeg at det har gått hardt ut over klisteret på vei ned bakkene og over Bogstadvannet. Dermed må jeg på med mer. Jeg har med to tuber isklister, sånn for sikkerhets skyld. Jeg drar på to tynne striper i festesonen. Det hjelper umiddelbart og jeg tråkker nord-vestover retning Åbortjern.

Før jeg vet ordet av det står jeg ved demningen på Åbortjern. Litt overrasket, for den kom raskere enn forventet. Greit nok, da er formen ikke helt på jordet. Jeg staker over vannet og hilser på noen som har teltet i vannkanten og nå nyter en stille frokost før de ivrigste skiløperne kommer. Plutselig gjaller det gjennom skogen som om noen skyter etter meg med maskingevær. En hakkespett har funnet en tørrgran og ekkoet runger over Åbortjern.

Jeg kommer meg opp til Triungsvanna og innser at det er så glatt i den maskinpreparerte løypa at det er enklere å skøyte, så jeg skøyter meg rundt vannet. Om litt kommer jeg til Store Hvitsteinvann, en liten perle i Bærumsmarka. Her har jeg aldri vært før, men jeg liker umiddelbart området, med spredte furuer, myrer og vann.

Med ett kaster løypa seg utfor og jeg står straks i et løypekryss. Jeg kan gå om Vensåsseter, men der har jeg vært før, så jeg fortsetter heller litt ned før jeg starter på bakkene mot Vidvangen. Det er et mer rasjonelt veivalg. Det er ikke mange løyper som binder Bærumsmarka sammen med Krokskogen, men løypa mellom Vensåsseter og Jonsrudkampen er én av dem. Jeg registrerer at jeg taper ca. 90 høydemeter på bare 700 meter.

Men der det går ned, så må man før eller siden opp. Jeg innser at jeg har undervurdert høydekurvene på kartet. Det går seriøst oppover. Ikke bare oppover, men oppover! Jeg registrerer så vidt løypa fra Storebekkhytta og noterer at jeg nærmer meg kjente trakter. Det er søren meg snart to år siden jeg gikk her med datteren min i vogn og bæremeis.

Rett før stien til L-steinhytta på Danielshøgda skiller lag med skiløypa, innser jeg at jeg både er småsulten og tørst. Den klassiske frokosten holdt i hvert fall langt, men nå er det på tide å hvile beina. På gammel beiteeng finner jeg rester av bar som noen har brukt som sofa før meg. Jeg drikker en halvliter vann og tar meg en nøttekubbe. Jeg har gått nøyaktig 20 kilometer. Har jeg beregnet rett har jeg rett over 10 kilometer til Løvlia.

Jeg fortsetter videre oppover Vidvangshøgda. Har du ikke vært her før bør du ta turen. Fra løypa har man utsikt retning Bærum, og tar man avstikkeren til Danielshøgda har man fantastisk utsikt mot Voksenåsen og Oslo. Dette er seriøst en flott løype og jeg er glad for at jeg fikk til denne turen.

Etter å ha sugd til meg inntrykkene av de villmarkspregede områdene nord på Vidvangen, går det ned igjen. Ned til Dammyra. Først passerer jeg den nyanlagte veien fra Dammyra til Kampesetra og banner over at Løvenskiold har klippet over et stort sammenhengende skogsområde. Før kunne man gå fra Damtjern ved Åsa i nord til Gardlaushøgda ved Kolsås i sør, uten å krysse en eneste vei. Jeg gremmes!

Videre passerer jeg hovedløypa fra Løvlia til Sørkedalen, en tur jeg gikk tidligere i vinter. Men den maskinpreparerte løypa har jeg gått før. Jeg søker eventyrskogene som skal være å finne i det som i dag heter Krokskogen naturreservat, en utvidelse av det tidligere Merratjern/Søndagsbrenna naturreservat. Området er gigantisk. Og med god grunn. Det er tilnærmet fritt for inngrep og har store fullstendig sammenhengende skogområder.

Fra Dammyra innser jeg at skuterløypa over Kusteintjern ikke er preparert etter siste snøfall. Men det har gått 3-4 personer før meg. Det gjør det litt enklere. Jeg vurderer forholdene. Det kommer garantert til å bli en del jobb. Har jeg tid og ork? Selvsagt har jeg det. Det er jo et av målene for dagen!

Motivert av turen langs denne smale perlen av et skuterspor, tråkker jeg ivrig oppover bakkene fra Dammyra. Men når jeg etter en drøy kilometer kommer til Fuglemyra, ser jeg at alle sporene tar til høyre ned Søttjerndalen. Det tenkte jeg ikke på. Ikke at det er så mye jobb å brøyte selv, men i det flate lyset blir det litt mer leting etter skutersporet.

Skit au, jeg bestemmer meg for å tråkke selv. Området øst for Kampeknerten er flott og stille og jeg ser for meg at det må være fint for telting. Etter å ha passert Huskeputten får jeg øye på Bærumskollen, som ironisk nok ligger i Ringerike. Navnet kan vel henspeile på at ringerikingene ga den navnet da den støter til Bærum.

Jeg treffer på et gammelt løypeskilt. Her kan jeg gå ned til Søndre Bærumsvika ved Heggelivann. Under snøen skimter jeg gamle spor. Jeg, derimot, skal følge løypa videre mot Kusteintjern og Løvlia. Løypa snirkler seg over store myrer, små tjern og rundt høye graner og krokete furuer og små og store koller i terrenget.

Det går stadig oppover og jo lenger oppover jeg kommer innser jeg at jeg har et problem. Klisteret under skia. Det har tjent meg godt så langt, men her oppe, her inne i hjertet av Marka, er snøen tørrere og det kladder seriøst under skiene. Trått utfor, kladdete oppover. Jeg innser at det kun er et spørsmål om tid før det må av. Alt sammen. Crap.

Skiene kommer av. Jeg finner frem smøreskrinet, eller «Snerkboksen» som den heter her i huset. Jeg ser på skiene. Så i Snerkboksen. Under skiene er det is. I Snerkboksen kun plastikkskrape. Herlig.

De neste 20 minuttene egner seg dårlig på trykk. Det bannes og jeg sverger hellig på at når turen er omme så skal jeg reise rett til Oslo Sportslager og kjøpe de forbanna felleskiene jeg har siklet på hele sesongen, og som ikke uventet har ligget uendret i pris på grunn av den gode vinteren. Dette er hva man har igjen for å være en gjerrig slave av Prisjakt. Ta pengene mine!

Omsider er jeg kvitt alt snerket under skiene og de er blankere enn blåsehullet til Flipper. Snerket er omhyggelig pakket inn i fiberlene-duken og ned i Snerkboksen. Faens gris. Jeg forstår hvorfor felleski selger. Jeg har klister, eller «klisster» som jeg liker å kalle det, på henda. Jeg har klisster på vottene. Jeg har klisster på jakka. Jeg har klisster på buksa. Jeg har klisster på sekken. Jeg har til og med klisster på lua.

Men hva skal man da ha på? Jeg bestemmer meg for å starte konservativt. Lilla voks i hele festesonen. Jeg stapper henda med klisster i vottene. Lekkert! Jeg prøver å late som ingenting og trøster meg med at håndsvetten snart vil fjerne klissteret. Lekkert.

Det var noe annet. Ingen kladding, men jeg innser at lilla var litt konservativt. Litt glatt er det, men ganske greit til å begynne med.

Rett sør for Nordre Bærumskollen treffer jeg på nok et løypeskilt. Denne gangen til Nordre Bærumsvika. Jeg skal fortsatt retning Kusteintjern. Området er fantastisk. Jeg ser spor av rev, elg, hare, rype og tiur! Det er ikke dagligdags. Trærne bærer preg av å være akkurat det et slikt område skal ha. Gamle. Urørte. Dette er blant de få områdene med gammel eventyrskog vi har i Marka.

Jeg nærmer meg hovedløypa til Løvlia og innser at jeg nok trenger mer feste for å komme meg til Løvlia. Jeg legger på litt mer lilla og tenker at jeg heller får være litt konservativ, ettersom jeg etter lunsj for det vesentligste skal nedover. Da får jeg heller se an føret.

Den lille kilometeren opp fra Nybrenna til Løvlia blir en slitsom kilometer. Hovedløypa er preparert og glatt og jeg må skøyte med klassiske ski. Lat som jeg er gidder jeg ikke å stoppe å legge på klisster igjen. Nå får det være.

Gjennomvåt av svette sjangler jeg inn på Løvlia. Godt at det er færre folk her enn sist, så plager jeg i hvert fall ingen andre ved å være svettere enn dem. Jeg kjøper kaffe og kanelbolle og Solo. Nista glir ned. Deretter kanelbollen. Jeg lader både klokka og telefonen litt, sånn for sikkerhets skyld. Jeg studerer kart og form og tenker over føret. Hva nå?

Planen for dagen var som nevnt å se an form og føre og vurdere returen. Hadde alt klaffet ville jeg gått om Oppkuven, men jeg innser med erfaringene så langt at det kan bli i overkant. Dessuten er klokka allerede halv tre og jeg må rekke hjem til familien og middag.

Dermed blir det Plan B. Etter et hyggelig besøk på alltid koselige Løvlia, går jeg retning Nibbitjern. Men før jeg kommer så langt tar jeg skuterløypa under kraftlinja. En kraftlinje er stygg og kjedelig å gå under, men Skiforeningen har gjort en god jobb med å utnytte kraftgaten uten at det blir bortkastet. Det er et pent område fra Nibbitjern til Møkkalitjerna. Rett før jeg glir ned på Nordre Heggelivann treffer jeg sporet etter en gigantisk elg.

I løypekrysset midt på vannet står det en fyr og driver med noe rart, mens en annen går frem og tilbake. Det tar meg noen minutter, før jeg kommer nærme nok, og innser at han som står stille filmer han som går med drone. Det er ingen andre i området og ikke til sjenanse, så jeg flirer litt av seansen. Jeg skal ikke si noe, jeg har selv en drone. Det kunne vært meg.

I stedet for å gå om Vakersetra og Oppkuven, går jeg sørover på vannet. Først til demningen ved Torpåsen, så ned på Søndre Heggelivann. Det slår meg alltid at vannene i Marka er store. Og Heggelivannene er intet unntak. Helt sør-øst i vannet går jeg omsider i land. Enkleste vei hjem ville vært rett ned langs Heggelielva, forbi Gråseterhytta og Jørgenskastet og Fjølhytta og Storebekkhytta og ut langs Slora til Sørkedalen. Men den gang ei.

En annen skuterløype jeg lenge har ønsket meg, er turen om Otertjerna. Jeg tråkker retning Gopletjern, men innen jeg kommer så langt står jeg i løypekrysset. Også denne løypa er upreparert. Men også her har det gått folk, og denne gangen er det ingen løypekryss før jeg er helt ute på Otertjernsveien.

Jeg innser at jeg ikke kommer utenom. Jeg må på med mer snerk. Isklisster. Jeg legger to tynne striper i smøresonen. Tar litt vann. Tråkker avgårde. Etter noen hundre meter kommer jeg til det som seriøst må være Markas bratteste bakke. Bilder klarer vanskelig å rettferdiggjøre hvor bratt den er. Lang er den også. Jeg anslår at den må gå minst halvannen trehøyde opp. De som har gått før meg har tatt av seg skiene og gått til fots. Jeg, derimot, bretter ut beina og går fiskebein med ekstrem vinkel. Hadde det ikke vært for at jeg hadde så lange bein, ville jeg knapt kommet meg oppover for hvert skritt.

Løypa snirkler seg gjennom gammel skog med noen eldgamle bjørketrær. Mens jeg står der rasler det i skogen. Ikke langt herfra tok Peter Christen Asbjørnsen turen i «En sommernatt på Krokskogen». Jeg tar frem kameraet. Er det dyr? Det er stille. Ingen å se. Ingen å høre. Jeg tråkker videre, med to staver i den ene hånda og kameraet i den andre. Fortsatt ingenting.

Det var ved Otertjerna at to unge gutter skal ha teltet for mange år siden, og aldri kommet tilbake. Teltet deres ble funnet, men ikke guttene. Historien renner meg i hu. Det passer jo bra akkurat nå, her inne i mørke skogen hvor guttene forsvant. Jeg er ateist og på ingen måte overtroisk, men jeg forstår godt hvorfor folk så og hørte ting i gamle dager. Hjernen er ekstremt god til å fantasere og fylle inn manglende elementer i virkeligheten. Det er et instinkt som har gjort at mennesket som rase har overlevd. Hva var det der? Usikker, best å flykte, sier hjernen. Eller «The Lizard Brain», som denne delen av hjernen også kalles.

Nok om det, jeg kommer plutselig til en liten avstikker fra løypa. De som har gått før meg er åpenbart kjent og har tatt en kort avstikker ut på en knaus jeg lett kunne oversett. Jeg tar turen ut og står plutselig på kanten rett ned til Sildekulpane. Utsikten er knallgod. Kanskje vel så god som den jeg litt senere skal få se. Jeg titter utover Marka. Kikut-massivet, Heikampen, Voksenåsen og Sørkedalen.

Snart krysser jeg fylkesgrensen fra Buskerud og er tilbake i Oslo. Og her går det nedover. Omtrent hele resten av turen skal det gå nedover til Sørkedalen. Først kommer jeg til Store Otertjern. Ingen telt. Men jeg finner to nymalte staker fra Skiforeningen. Det ser ut som om de skal opp til sommeren. Så Vesle Otertjern. Ingen telt her heller.

Herfra går det slakt ned til enden av Otertjernsveien. En vei som ble bygget i forbindelse med anleggingen av Otertjernsrenna, en tømmerrenne som gikk fra Søndre Heggelivann til Sloradammen innerst i Sørkedalen. Den var ikke lenge i drift, da den var bratt og vanskelig å frakte tømmer i. Men der renna er så godt som fullstendig borte, ligger veien ubrukt tilbake. Et lite stykke glemt ingeniørkunst som klorer seg fast i Otertjernsåsens østside. Jeg syklet her med datteren min i sykkelvogna da jeg var i permisjon. Veien har svært jevn stigning, et fint dekke av gress og er på ingen måte skjemmende i terrenget.

I dag, derimot, skal jeg kun ta veien ned. Nede ved veien vet jeg det går en gammel skiløype rett ned til Sloradammen. Jeg er fristet. De andre som har gått her før meg har tatt denne rett ned. Men jeg vet samtidig at veien om Lysedammene har så godt som null meter stigning ned til Skansebakken. Dessuten har jeg lyst på turen og utsikten igjen.

Idet jeg kommer rundt på østsiden, der åsen er som aller brattest, åpner utsikten seg. Veien ligger der på en hylle i den bratte fjellsiden. Rett opp på innsiden og rett ned på utsiden. Kun en liten knaus hindrer forbipasserende skiløpere fra å skli rett i avgrunnen. Utsikten er fantastisk og skiller seg ikke vesentlig fra den jeg hadde for litt siden.

Jeg titter på klokka. 17.40. På tide å komme seg nedover. 6 kilometer til Skansebakken, hvor jeg blir plukket opp 18.00. Det passer fint, det er jo bare nedover. Fra Evjeåsen nord for Otertjernsåsen, skal jeg gå fra ca. 550 meter over havet og ned til ca. 170 ved Skansebakken. Otertjernsveien er en drøm. Jevn og fint. Jeg glir uten å stake hele veien ned til Midtre Lysedammen. Herfra er det staking omtrent hele veien ned. Idet jeg tråkker opp bakken over Heggelielva drar jeg kjensel på en kjent bil. Perfekt timing og perfekt avslutning på en perfekt dag, 51,1 kilometer på ski.

Publisert 19.04.18